Musikalsk sirkusforestilling

Katzenjammer har vært i medias søkelys i det siste. Ikke minst på grunn av en såkalt «truseløs» gjesteopptreden hos brødrene Ylvisåker på TV-Norge i forrige uke. Men kvartetten er først og fremst et utradisjonelt rockeband med et musikalsk uttrykk som treffer like godt hos svartkledde punkere som et dressantrukket publikum på en nattklubb.

Sist de spilte på disse kanter var under Lost Weekend på Askøy for litt over to år siden. En heller mistrøstig opplevelse foran et fåtall en ettermiddag i surt vær på en liten scene. Da var det straks mer respons i en nesten fullsatt sal i Røkeriet lørdag kveld. At jentene de siste par årene har turnert både det meste av Europa og deler av USA var også tydelig å merke. Her var det ikke mye nerver eller usikkerhet å spore.

For noen dager siden kom album nummer to, «A Kiss Before You Go», og konserten her i byen var den andre på høstens Europaturne som avsluttes i London i desember.

Katzenjammer vil mye. Til tider kanskje litt for mye. Spesielt under første halvpart av konserten sprikte materialet i meste laget, og publikum fikk til tider problemer med å følge med i svingene. Kombinasjonen mye ferskt stoff og stor variasjon i tempo og musikalsk uttrykk får bandet til å virke mildt sagt kaotisk med sin blanding av kabaret, folkemusikk og søtladne poplåter.

Nå er det ikke slik at det nødvendigvis blir dårlig av den grunn. For disse fire jentene fikser absolutt alt – både det vokale og instrumentene.

Det er heller ikke få instrumenter de har med seg på scenen, selv om de etter sigende har måttet begrense seg i live-sammenheng. Eller hva skal man si om gitar, ukulele, banjo, mandolin, bassbalalaika, piano, xylofon, trekkspill, kazoo, munnspill, trompet og trommer bare for å ha nevnt de fleste. I tillegg skifter de fire ustanselig instrumentene seg i mellom og merkelig nok behersker de alle like bra. Her var alt fra firhendig piano til rølpete trompetsoli. Likevel er det som vokalister Katzenjammer kanskje imponerer mest. Både de perfekte firstemte vokalharmoniene, de imponerende soloprestasjonene og det store spekteret av stilarter.

Selv om det ble en trivelig kveld, var det først mot slutten at det tok virkelig av - ikke minst under ekstranumrene. Gospellåten «God’s Great Dust Storm» fremført acapella med bare tunge trommer til å markere takten imponerte virkelig stort. Oslo Gospel Choir – gå hem og vogg. Kvartetten avsluttet med de gamle livefavorittene «A Bar In Amsterdam» og «Ain’t No Thang». Ikke rart at salen ville ha ekstraekstra. Det fikk de med den ferske «Gypsy Flee» – en ellevill kombinasjon av balkan speedboogie og noe som mest av alt minnet om joik.

EINAR ENGELSTAD

Er du enig med vår anmelder?