Litt småslitt Motorhead

Tre ganger tidligere har Motorhead vært i Bergen i løpet av sine mer enn 35 år som rockeband - henholdsvis 1985, 97 og 2004. Bandet skulle også ha spilt for en utsolgt Peer Gynt-sal like før jul i fjor, men da måtte konserten avlyses i siste liten ettersom Lemmy hadde mistet stemmen. Utsolgt var det ikke denne søndagskvelden, men så var da også kapasiteten økt til 2500 med en blanding av stående og sittende publikum.

Med årene er det mangt et band som til tider kan minne om Motorhead. Lemmy & Co har derimot aldri hørtes ut som noe annet enn seg selv – og gjør det fremdeles. Bare Lemmy Kilmister er tilbake av den opprinnelige besetningen fra 1975, og bandet kunne eksistert uten ham. Uten de rå bassriffene og den grove røsten. Men de to siste medlemmene, gitarist Phil Campbell og Mikkey Dee bak trommene, er heller ikke noen nykommere med henholdsvis 28 og 20 års fartstid i bandet.

Her går det i hundreogtjue fra åpningen med «Damage Case» og «Bomber». Vakkert kan det knapt kalles, men her er saktens både energi og volum nok. Turneen de siste par årene har vært kalt «The World Is Yours» etter Motorheads siste album med samme navn som kom ut for halvannet år siden. For øvrig bandets tjuende plate. Men det satses likevel for det meste på gammelt, godt materiale og stort mer enn «I Know How To Die» kommer det ikke fra den siste.

At Motorhead har turnert jevnt og trutt er ikke vanskelig å høre. Bunnsolid og fjellstøtt. Men kanskje også en tanke på autopilot denne kvelden. Den ene låten går over i den andre. Publikum er med og viser at de også kan være høylytte når de blir bedt om det. Og Motorhead spiller fremdeles høyt.

Men den ekstatiske begeistringen er mest å se blant de aller fremste av de 1800 i salen denne kvelden. Nå er det kanskje heller ikke lett å juble etter å ha blitt overkjørt av en veivals på et volum som et middels jetfly.

«The One To Sing The Blues» ble etterfulgt av lengre trommesolo av Mikkey Dee, for øvrig svenske av fødsel. Hvor spennende slike anakronismer er kan alltids diskuteres, men publikum var merkelig nok begeistret. «Just Cause You Got The Power» innledes med en lett utskjelling av politikere fra Lemmy og blir nesten som powerballade å regne inkludert et lengre gitarparti fra Phil Campbell.

At Lemmy også skåler med publikum hører med. For bortsett fra Keith Richards er det ikke mange som til de grader har levd ut rockemyten som Lemmy Kilmister. «Going To Brazil» etterfølges av nesten tretti år gamle «Killed By Death» før scenen og salen mørklegges et par minutter. Så er det avslutning med «Ace Of Spades». Ikke noe mer. En time og fem minutter har bandet vært på scenen. Kanskje kan en ikke forvente stort mer fra et 66 år gammelt rockeikon.

Enig med vår anmelder? Si din meing.