Koselig gjensyn med Sting

Plenen, Bergenhus

Kanskje ikke den mest ekstatiske stemningen jeg har opplevd på Bergenhus. Til gjengjeld en kveld der samspillet og det virtuose musikalske håndverket var i mesterklassen, og sørger for at gjenhøret med Sting ble nøyaktig så vellykket som de fleste hadde håpet på.

Det er seks år siden Gordon Sumner var i Bergen sist. Faktisk var konserten med Sting den aller første av de etter hvert svært mange som Bergen Live har arrangert på festningsområdet. Den gang spilte han for 12.000 publikummere. Denne kvelden var det bare noe over halvparten så mange fremmøtte på plenen, selv om det vitterlig var utsolgt. Men så veldig mange flere trekker han vel ikke i dag. For det bergenske konsertpublikum er blitt både blaserte og godt vant etter hvert.

Under forrige konsert var programmet delt mellom Police og Stinglåter, og Sting selv fremsto atskillig mer rockete enn hva vi kanskje hadde forventet ut fra mannens solokarriere. Denne turneen var en feiring av hans første kvarte århundre på egenhånd, men inneholdt selvfølgelig også en solid dose materiale fra før han gikk solo. Så mye nytt på popfronten har det heller ikke kommet fra mannen siden forrige besøk. For det meste har han leflet med klassisk musikk til heller ymse respons fra kritikerne.

På Koengen hadde Sting et rockbasert band bestående av to gitarer, bass og trommer. Gitarist Dominic Miller var den eneste som også var med for seks år siden, men ellers hadde Sting valgt musikere fra øverste hylle. Både trommis Vinnie Colauita og tidligere Springsteenkeyboardist David Sancious har spilt med de aller fleste, og med fiolinist David Tickell og korist Jo Lawry med på laget ble lydbildet og uttrykket ganske forskjellig fra forrige gang selv om mange låtene var de samme.

Han begynner som han ellers har gjort under turneen med «All This Time» fra «Soul Cages» og fortsetter med Police-slageren «Every Little Thing Is Magic». Det låter friskt og livfullt og sekstiåringen Sting ser uforskammet ung og frisk ut der han stiller i t-skjorte og hilser publikum med god kveld på norsk. «An Englishman In New York» får også plenen til å synge med. «Be yourself no matter what they say» lyder koret, og mon tro den gamle raddisen Sting ikke har en liten dobbelmening her.

Til tross for at lyden er upåklagelig og bandet låter som en kule, blir stemningen aldri mer enn trivelig

«Seven Days» vekker ikke samme responsen, men så er det også litt mer kompliserte rytmemønstre og taktskifter ute og går. Tilbake til Police igjen med «Demolition Man». Kanskje ikke det mest spennende bandet gjorde i sin tid, men Dominic Miller får i det minste anledning til å briljere på gitar.

Til tross for at lyden er upåklagelig og bandet låter som en kule, blir stemningen aldri mer enn trivelig. Kanskje har det også noe å gjøre med at de 6700 på Bergenhus denne kvelden er i den alderen der begeistringen uttrykkes i litt mer diskret form.  Vakker og koselig er også «Fields Of Gold», men «Message In A Bottle» klarer i det minste å vekke de aller forreste. «Heavy Cloud No Rain» får publikum til å synge med på refrenget, og tittelen stemmer perfekt med været.

Etter hvert som konserten skrider frem, og musikerne er blitt varme i trøyen, gnistrer det av samspillet. Korist Jo Lowry får virkelig demonstrert sin stemmeprakt under «Hounds Of Winter» og Sting og David Tickell gjør en liten bass og fiolinduell under «The End Of The Game». For denne kvelden er like mye de fem musikernes kveld som frontfigur Stings.

Mot slutten blir det selvfølgelig mer Police, men verken «Every Breath You Take» eller en (mildt sagt) sterkt omarbeidet versjon av «Next To You» låter helt som vi husker dem på 80-tallet.

Uenig? Skriv din egen anmeldelse under!