En helaften på bølgelengde

En vellykket konsert handler om kommunikasjon. Om det gjensidige forholdet mellom artist og publikum. I så måte må lørdagens lille fest på Madam Felle med vår egen William Hut og den tidligere frontfiguren i de walisiske 80-tallsheltene The Alarm sies å være en grunnoppskrift i så måte.

Søndag 12. januar 1986 sto The Alarm på scenen i Grieghallen. 12 år gamle Willy Marhaug, alias William Hut, var på sin aller første rockekonsert. Noe som gjorde så sterkt inntrykk at fremtiden staket ut. Det ble Poor Rich Ones og deretter karriere som soloartist. I disse dager er han også aktuell som stemme i fjernsynsserien «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet». 25 år senere turnerer han sammen med sitt store forbilde fra den gang – The Alarm-vokalisten Mike Peters. Tilfeldighetene ville at de har samme skandinaviske booking-agent og slik ble samarbeidet skapt.

Foreløpig er det imidlertid mest snakk om to separate konserter. Først ute denne kvelden var William Hut. Selv om han snart er klar med ny plate, var det for meste eldre låter som ble servert. William Hut er sannsynligvis den eneste 38-åringen som kunne vært solist med Sølvguttene. Stemmen er fremdeles like lys, intens og silkemykt vakker. Hjemmebane til tross var nok de fleste denne kvelden kommet for å høre Peters, men de sakrale balladene til William Hut fikk en respektfull og varm mottagelse.

Nylig leste vi at Tony Carey aldri mer vil spille på Madam Felle etter den dårlige mottagelsen han fikk for et par uker siden. Her var det tydeligvis ingen kommunikasjon. Men når du skilter med heavyband som Rainbow og Planet P på cv-en, og deretter setter i gang med Stones sin «Satisfaction» på taffelpiano, ber du om bråk.

Mike Peters hadde derimot ingen vanskelig oppgave denne lørdagskvelden. Met et lokale som var fullt av fordums fans – hvorav en anselig prosent hadde vært til stede i Grieghallen for 25 år siden - var det allsang og stor stemning fra første låt. Hockeysveisen var ikke like høy lenger, men ellers hadde 52-åringen beholdt både stemmen og spontaniteten. Her var lite planlagt på forhånd, og de gamle The Alarm-låtene kom på rekke og rad etter hvert som publikum ba om dem. Og salen sang med på refrengene og kunne tekstene på rams. De lyttet til historiene om den gang Alarm var nesten like store som U2, og ble også fortalt om kreftstiftelsen Mike Peters opprettet da han selv fikk kreft for noen år siden.

Skal en se rent kynisk på det, var det kanskje ikke så store forskjell mellom underholdningen på Sjøboden noen dører nedenfor og Madam Felle. Enkel kassegitar og fengende refrenger. Ikke alle de gamle The Alarm-sangene låter heller like spennende lenger. Men samspillet mellom artist og publikum var unikt denne kvelden, og da fungerer det meste.

Mot slutten kom selvfølgelig «68 Guns», «Marching On» og «The Stand», før William Hut kom tilbake for å delta på ekstranumre med Peters.

-See you next year sa Mike Peters da han gikk av scenen etter nærmere to og en halv times konsert. Det samme hadde han sagt i Grieghallen et kvart århundre tidligere. Sannsynligheten er vel større for at han holder løftet sitt denne gang.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her.