Skandale er gjerne å ta for sterkt i. Likevel hadde Marillions trofaste fans absolutt fortjent en bedre forestilling enn den som ble servert for en nesten fullsatt sal på Rick’s onsdag kveld. Kombinasjonen av fremragende, men uinspirerte håndverkere på jobb og en vokalist som tydeligvis hadde startet feiringen av turneavslutningen i tidligste laget, gjorde at det hele endte som en skuffende og til tider patetisk utgave av en konsert. Trøsten får være at her absolutt også var lyspunkter under den to og en halv times det hele varte.
Strengt tatt var det 80-tallet som var Marillions storhetstid. I hvert fall på den kommersielle fronten. Ikke minst de første fire albumene med den karismatiske vokalisten Fish havnet høyt oppe på listene både i England og her til lands. Etter at Fish konsentrerte seg om en solokarriere og overlot vokaljobben til Steve Hogarth i 1989, har Marillion gitt ut mer enn et dusin album med den samme besetningen, men uten den samme suksessen. Musikalsk ble bandet, spesielt de første årene, sett på som en slags fattigmannkopi av tidlig Genesis. Progrockstemplet har fulgt bandet i alle år til tross for at den musikalske retningen nok har endret seg en tanke med tiden.
Bandet begynte med «The Invisible Man» og «Cover My Eyes» fra 2004-albumet «Marbles». God stemning blant publikum og solid allsang. Selv om det låt rimelig bra, ble det ganske raskt tydelig at stemmen til vokalist Steve Hogarth ikke helt hadde tålt tidens tann. Teatralske geberder kunne ikke skjule at mannen slet med å holde tonene. Når så resten av musikerne står som saltstøtter hviler det meste på frontfigur Hogarth, og etter hvert som kvelden skred frem ble det at det ikke bare var på vokalfronten mannen hadde problemer. Han surret omkring og bar tydelig tegn på at mye av humøret var kommet i flytende form. Materialet var hentet fra hele Marillions karriere, og i perioder låt det absolutt godkjent. Andre ganger ble både gitarist Steve Rotherys soli og Mark Kellys tangentarbeid gudsjammerlig langtekkelig, og bedre ble det ikke av at det vokale til tider var pinlig surt
Stemningen blant publikum var det imidlertid lite å utsette på. Ikke minst da ekstranumrene med blant annet «Easter» og «Kayleigh» ble presentert. Selv om sistnevnte låt bare var en blek kopi av det den tidligere vokalisten Fish presenterte i de samme lokalene for noen år siden. Men når Hogarth mot slutten glemmer tekster, spiller «Smoke On The Water» på piano og henger over miksepulten på scenen, vitner det om at enkelte tar sine fans litt for gitt.
Enig med vår anmelder? Si din mening under!
