Det store svevet

Machine Birds fløy høyt under sin første Bylarmkonsert, men landet trygt og godt på bakken. For sannsynligvis har bandet aldri tidligere spilt på en så stor scene og for et så tallrikt publikum. Vanligvis pleier Machine Birds å opptre i atskillig mer intime omgivelser, og strengt tatt fryktet jeg at duoen ville havne i det samme uføret som enkelte andre av helgens bylarmartister i det store teltet – nemlig få det meste ødelagt av småsnakk fra et feststemt publikum.

Men det fungerte over all forventning.

Gruppen har sitt utspring fra jazzlinjen ved Griegakademiet i Bergen, og fikk sitt lille gjennombrudd da de kom på andreplass i fjorårets Urørtfinale i Trondheim bare slått av Honningbarna. Siden den gang har de sakte men sikkert bygget opp et rykte som habilt liveband. Snart er de også klare med sin første EP, selv om debutalbumet ennå synes et stykke unna.

Nå ble konserten atskillig friskere og mer uptempo enn bandet gir inntrykk av på låtene som ligger ute på nettet. For her var både bossa-aktige partier og et snev av god, gammel fusion ved et par anledninger. Likevel er det de sakrale popballadene som først og fremst er Machine Birds sitt varemerke. Nydelige og vakre stemninger med stor grad av melodiøs melankoli.

Både Maria Skranes og Marte Eberson spiller keyboards på scenen, men det er Marte som tar seg av det meste av det instrumentelle. Det eneste jeg til tider kunne savne var en levende trommis – i hvert fall i livesammenheng. Det kan ikke nektes for at maskinrytmer, uansett hvor godt de er programmerte, kan bli noe statisk i lengden. Men Machine Birds er kløppere i å forandre uttrykk, klanger og lydbilde avhengig av stemningen i låtene. I tillegg sørger også Maria Skranes oppfinnsomme stemmebruk med looper og elektronikk for stor variasjon. Og stemmen er det så visst ingenting å utsette på. Resultatet blir både kontrastrikt og enhetlig på samme tid, og blir aldri verken kjedelig eller sterilt. Her er både nerve og intensitet.

Hva synes du om konserten?