• Cassandra Wilson i Bergen

    Varmet et forfrossent publikum.

    VIDEO: ALICE BRATSHAUG

Varmet et forfrossent publikum

Glitrende vokalist og band i forblåste omgivelser

123456

Nattjazz i Vågsbunnen er en fremragende ide. I hvert fall når det er godt og varmt i luften slik som sist helg. Men torsdag kveld var det bare den amerikanske sangerinnen Cassandra Wilson som varmet for en småhutrende og forfrossen forsamling på utendørsscenen Kaien. Og etter hvert som solen gikk ned, forsvant også en del av publikum til varmere trakter innendørs. Uten at den sjarmerende vokalisten kunne lastes for det.

Cassandra Wilson har faktisk vært i Bergen før. I kantinen på Studentsenteret under Nattjazz i 1988. Det spørs hvor godt hun husker det, for selv nevnte hun fra scenen at var snart tyve år siden. Den gang var hun en høyst ukjent vokalist på vei oppover. Hennes gjennombrudd kom først i 1993 med platen «Blue Light Till Dawn». Selv om hun strengt tatt er jazzsangerinne, har hun også fått mye heder og oppmerksomhet for sine utradisjonelle tolkninger av både Joni Mitchell og Neil Young foruten tradisjonell mississippiblues.

Hun begynner konserten med Charley Pattons klassiske deltablues «Saddle Up My Pony». Og blues er en sjanger den amerikanske sangerinnen behersker til fulle. Noe hennes to virtuose gitarister, Marvin Sewell og Brandon Ross, også får vist at de kan.

Kuler deretter ned akustiske med gitarer og lett bossanova-aktige rytmer i George Gershwins  «The Man I Love».  Deretter kommer nok en ballade der gitaristene virkelig får boltre seg med klanger og solopartier. Mye av Cassandra Wilsons styrke ligger i at hun uten anstrengelser beveger seg mellom sjangrene. Denne kvelden sløyfer hun riktignok de mer pop-pregede låtene som har gjort henne kjent for almuen og konsentrerer seg i stedet om blues og jazz.

Så tar Cassandra frem gitaren i neste nummer «Red Guitar». En selvkomponert melodi som er hentet fra hennes nye album som kommer ut i disse dager. Og ganske riktig. Gitaren er signalrød. Så veldig mye gjør hun ikke ut spillet sitt, og strengt tatt er det vel mest en liten gimmick. Så har hun da også med seg to musikere som virkelig kan kunsten – og gjennom hele konserten viser at de behersker de fleste stilarter. Fra gammel blues til rene klangeksperimenter.

Nok en gammel tradisjonslåt. «St. James Infirmary» kommer i en ganske funky og oppdatert utgave. Hun strekker ut låten med lange solopartier fra musikerne, og både bassist, gitarister og trommis får rikelig anledning til å boltre seg på instrumentene sine. For i lange perioder denne kvelden sitter hovedpersonen selv på stol og overlater scenen til sitt fremragende band.

Det forventede ekstranummeret til slutt kommer imidlertid aldri. Selv om musikerne fortsetter å spille lenge etter at hovedpersonen selv har forlatt scenen, dukker hun ikke opp igjen.

Var du på konserten? Skriv din anmeldelse i kommentarfeltet under!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.

Velkommen til debatt i Bergens Tidende. Vi setter pris på sterke meninger. I våre kommentarfelt er det høyt under taket, men vi tolererer ikke trakassering, trusler eller hatefulle meninger. Vis respekt for andre debattanters meninger, etnisitet, religion og legning. Husk at mange leser dine ytringer her på bt.no. Tenk derfor nøye gjennom hvordan du ønsker å fremstå. Du må skrive under fullt navn.

Vennlig hilsen Gard Steiro, sjefredaktør.

Siste fra Konsert

Bilder

GLITRENDE: Mye av Cassandra Wilsons styrke ligger i at hun uten anstrengelser beveger seg mellom sjangrene. FOTO: EIRIK BREKKE