Med årets utgave av tungrock under betegnelsen Bergen Calling viser Bergen Live at det nå er tid for å satse på neste generasjon konsertgjengere. Publikum denne kvelden var sannsynligvis de mest ungdommelige på Koengen siden Idol-showene for noen år siden. Samlet alder for de knapt 5000 fremmøtte på søndagens konsert var omtrent lik lørdagens på plenen med 2000 tilhørere på Bjørn Eidsvåg og Bo Kaspers. Og også det mest edruelige.
Da kanadiske Protest The Hero gikk på scenen klokken kvart på seks var det god plass foran scenen på Koengen. Bandet leverte helt ok, men må nok finne seg i å bli klassifisert som typisk oppvarmere et par divisjoner under de største stjernene i sjangeren ennå en tid.
Franske Gojira har spilt i Bergen to ganger tidligere, både på Hole In The Sky og sist på USF i fjor. I svart dongeri og t-skjorter som kunne vært hentet fra Rolling Stones-kolleksjonen til Dressmann, kom de på scenen. Men uttrykket var atskillig tonn tyngre. Fra introduksjonen med «Ocean Planet» via et assortert utvalg låter – spesielt fra de to siste albumene – viste de hvorfor de etter hvert har opparbeidet seg status som et av metalverdenens mest spennende band. De kommuniserer med sitt publikum – selv uten pyro og effekter. 2-3000 par armer strekkes taktfast i været av en hengiven skare tilhengere. Trommis Mario Duplantier i Gojira fylte også 30 år denne kvelden og fikk avsunget bursdagssangen av noen tusen metal-fans.
-Vi heter Millencolin. Vi er fra Sverige og spiller ikke hardrock men punk, introduserte vokalist og bassist Nicola Sarcevic da Millencolin entret scenen som kveldens nest siste band. Sist bandet var i Bergen var for fjorten år siden i Hulen. Siden den gang har de gjort det stort rundt om i verden, men ligget mer eller mindre i dvale de siste årene. At publikums reaksjon var heller lunken, var kanskje ikke så rart. Tross alt var de fleste kommet for å se Avenged Sevenfold denne dagen, og Millencolins musikalske uttrykk lå nok litt på siden av de tre andre bandene på plakaten.
Men svenskene jobbet det de kunne. Melodiøs og energisk surfpunk av det dynamiske slaget. Hoppet og spratt omkring på scenen og leverte sine gamle hits. Responsen var likevel heller mager sett i forhold til hva franskmennene hadde oppnådd en time tidligere, selv om noen hundre lengst fremme absolutt var med på notene.
Til slutt kommer det som alle har ventet på - Avenged Sevenfold. Scenen er i mellomtiden gjort om til inngangen på en kirkegård, og et lite tonn flammekastere er også på plass.
Et samstemt brøl fra 4-5000 struper da vokalist M. Shadows klatrer opp på et podium og bandet setter i gang med «Nightmare». Popmetal er vel betegnelsen som passer det musikalske uttrykket best. Melodiøst og en tanke svulstig med orgel og litt strykere liggende på tape. Verken nyskapende eller spesielt originalt. Men det fungerer og låter riktig bra. En dose Maiden, en dash Metallica og noen powerballader. «So Far Away» dediseres til bandets trommis The Rev som døde for et par år siden. Mye er hentet fra bandets siste plate «Nightmare» som kom i fjor, men mot slutten kommer også eldre hits som «Unholy Confessions» og «Little Piece Of Heaven».
EINAR ENGELSTAD
Er du enig med vår anmelder?
FRA KOENGEN TIL KIRKEGÅRD: Avenged Sevenfold låt riktig bra.
KOMMENTARER Våre regler