Visst er det kjekt å spille på Bylarm. Men det er langt mellom rockens eliteserie, og dem som befinner seg nedover i divisjonene. Bergenske Vestindien har nok ennå et stykke igjen før de helt kan konkurrere med de store stjernene, selv om helgens spillejobber på Bylarm er et lite skritt på veien. Det var derfor kanskje ikke helt tilfeldig at de var plassert på den lille rockeklubben Revolver litt utenfor lysløypa klokken halv-ett natt til fredag. Bare 40-50 tilhørere var på plass, men de mest iherdige forsøkte til gjengjeld å ta knekken på både lokaliteter og uforstående publikum.
Det største problemet til Vestindien er at de befinner seg i en sjanger der det så godt som er umulig å finne på noe nytt. Det gjør da heller ikke bergenserne, og resultatet blir at de til forveksling høres ut som de fleste andre punk og hardcoreband det meste av tiden.
Her er både aggresjon og innsatsvilje, og det musikalske håndverket er på ingen måte håpløst. Men det mangler de gode låtene, og resultatet blir litt for mye øs i lengden. Selv en kort konsert på mindre enn en halvtime kunne saktens bli i meste laget. Men det låter rimelig tight og bandet fikser også kompliserte temposkift uten å miste tråden.
Til tross for sine tre gitarister er det nesten fritt for gitarsoli, og jeg savnet en del dynamiske elementer. Her gikk det i femte gir og hundre kilometer i timen hele veien – noe som strengt tatt bare fungerer for de mest dedikerte fansene foran scenen.
De mest engasjerte sørget i hvert fall for liv nok. Og vokalist Torjus Raknes kastet seg energisk inn liksomslåssingen helt forrest så langt som mikrofonledningen rakk.
Uenig med anmelderen? Si din mening i kommentarfeltet!
ET STYKKE IGJEN: Kan ennå ikke konkurrere med stjernene.
KOMMENTARER Våre regler