Superstjerne fra månens bakside

Det er logikk i at Roger Waters bruker halvparten av konsertene sine til å spille materialet fra «Dark Side of the Moon». Albumet fra 1973 er et høydepunkt i Pink Floyds karriere. Og det var Waters som styrte Pink Floyd da det kom ut.

Pink Floyd ga ut sin første plate i 1967. I 1983 var det i realiteten over, med «The Final Cut». I disse seksten årene er noe av den mest epokegjørende musikken i rockens historie skapt. Ikke i form av enkeltlåter med vanvittige salgstall, men gjennom hele album, tematisk bygd opp som egne forestillinger. Og temaene var annerledes, dystrere, mørkere, mer utfordrende enn det som ellers dominerte underholdningsmusikken.

Knapt noe band har hatt større indre motsetninger enn Pink Floyd. At de samlet seg til Live 8-konserten i 2005 var oppsiktsvekkende. Men Waters, Dave Gilmour, Nick Mason og Rick Wright spilte sammen for første gang på 24 år, drevet av en felles motstand mot USAs holdning til gjeldssanering for fattige land.

Selv om Waters var med fra starten, var det Syd Barrett som var låtskriveren, ideologen og lederen fra midten av sekstiårene. En av deres tidlige hits var «See Emily Play» fra 1967, og debutalbumet «The Pipers At The Gates Of Dawn» samme år var en stor suksess, med gode enkeltlåter. Men Barrett fikk stadig større mentale problemer og på oppfølgeren «A Saucerful of Secrets» året etter, var Barretts bidrag så godt som borte. Sologitaren ble håndtert av Dave Gilmour og Waters sto frem som leder.

Musikken hadde allerede de kvalitetene som skulle gjøre Pink Floyd til megastjerner; de eksperimentelle collagene av lyd, de svevende melodiene, ulikt alt annet innen popens og rockens verden. «Umma Gumma» i 1969, «Atom Heart Mother» fra 1970 og «Meddle» fra 1971 fulgte opp alt dette, men Pink Floyd var først og fremst for spesielt interesserte.

Det store gjennombruddet kom i 1973. «Dark Side of the Moon» er et helstøpt verk. Bandet bruker en rekke lydeffekter, ofte svært enkle, lyden av en klokke eller et kassaapparat, som inngår i en mektig musikalsk enhet. Det uendelig vakre kombineres med lydbilder som beskriver presset et moderne menneske kan lide under. Det blir en av rockehistoriens største salgssuksesser. Og i USA selger det godt fortsatt. Så sent som i 2004, 31 år etter at det kom ut, solgte albumet 8000 eksemplarer i uken i USA.

To år senere kom et nytt superalbum, «Wish You Were Here». Enklere i formen enn det forrige. Her spiller bandet ut savnet etter the «crazy diamond» Syd Barrett som ikke klarte å være med på ferden. I 1977 kom «Animals», en plate som ikke gjorde så mye av seg som de to foregående.

I 1979 smeller det igjen. Dobbeltalbumet «The Wall» kommer ut. I form er den en rockeopera, men samtidig et rasende oppgjør med engelsk skolesystem og establishment. Historien og musikken blir film, og suksessen er overveldende, med 25 millioner solgte plater bare i USA.

Nå kommer ikke flere nye plater før i 1983, med «The Final Cut», visstnok en samling overskuddsmateriale fra arbeidet med «The Wall». Fiendskapet mellom medlemmene er sterkt og Waters er ferdig med bandet.

Waters solokarriere når aldri de samme høydene som Pink Floyd gjorde. Albumet «The Pros and Cons of Hitchhiking», kom i 1984, tre år senere kom «Radio K.A.O.S.» og det mest kjente er kanskje «Amused To Death» fra 1992.

Mye av 90-årene har Waters brukt til å jobbe med en klassisk opera, «Ça Ira», med stoff fra den franske revolusjonen. Det materialiserte seg også i form av en plate med samme navn i 2005. Og også på dette feltet hadde Waters brukbar suksess.