En fullsatt sal på Ricks Teater fikk oppleve en fredfull og stemningsfylt kveld i selskap med den svenske sangeren Anna Ternheim onsdag kveld. Svært uhøytidelig og lite stivt, men koselig melankoli kan av og til bli i meste laget. Takket være det litt rufsete preget som hennes medmusikant Dave Ferguson skapte, ble det likevel ikke helt forglemmelig.
Nå er det langt fra første gang Ternheim er her i byen. Under Bergenfest for seks år siden var 33-åringen oppvarmer for Marit Larsen og et par år senere spilte hun i Sardinen under Nattjazz.
Mens Melissa Horn og Veronica Maggio holder seg til svensk, satser Ternheim i like stor grad utenfor Skandinavia. De siste årene har hun bosatt seg i USA, og den fjerde og siste platen hennes «Night Visitor», som kom i fjor høst, er innspilt i Nashville. Noen countryartist er hun langt fra, men det siste stoffet hennes har et sterkere roots og americana-preg enn før.
Noen stor gitarist er hun ikke, men stemmen holder absolutt mål.
Nå er Ternheim kanskje mer stemninger enn fengende låter. Det er pent og vakkert, men kanskje en tanke anonymt til tider. Scenen var anledningen omgjort til en koselig stue med stoppede møbler, gamle lamper og et par gitarer. På mange måter en passende ramme for det melankolske og lavmælte uttrykket som preget konserten.
Hun begynner stillferdig og alene med «Solitary Move» fra den siste platen. Strippet og enkelt. Noen stor gitarist er hun ikke, men stemmen holder absolutt mål.
«Shoreline» av Broder Daniel fra debutplaten «Somebody Outside» serveres med piano. Etter enda en av de gamle melodiene kommer Dave Ferguson inn på scenen og setter seg stillferdig I ørelappstolen. Ferguson har vært musiker på Ternheims siste plate, og er en erfaren amerikansk ringrev med mange års samarbeid med Johnny Cash og U2 å vise til.
Han tar opp ståbassen på neste låt, «Lorelie Marie» fra siste platen. Deretter er det duket for kveldens magiske øyeblikk, duetten mellom Ferguson og Ternheim på The Longer The Waiting (The Sweeter The Kisss). Kontrasten mellom Ternheims lyse og Fergusons mer rufsete basstemme fungerer perfekt.
Duoen setter seg ned i sofaen. Amerikaneren har skiftet ut bassen med kassegitar, og «All Shadows» låter riktig så leirbålskoselig. Han kan også spille mandolin, og får til og med et lite soloparti for seg selv. Glatt og perfekt er det så langt fra, men det fungerer på sine premisser.
Ternheim presenterer det meste av det nye albumet, men sper også på med et par eldre låter. Responsen blant publikum er upåklagelig, og det blir selvfølgelig et par ekstranumre til slutt.
Enig med anmelderen? Diskuter under:
KOMMENTARER Våre regler