Skjørhet og styrke

«Now we take his feeble body/and we carry it to the grave/and we all leave it there/Hallelujah». Det nærmer seg slutten på konserten fredag kveld i det Kristin Asbjørnsen fremfører disse linjene fra en begravelsesspiritual.

Et fullsatt Sardinen holder pusten og lytter med intens oppmerksomhet. Det handler om kroppens skjørhet, forgjengelighet, men samtidig om styrken til å akseptere dette, motet til likevel å bryte ut i et «Hallelujah», «Gud være lovet». Ikke ulikt Leonard Cohen viser Kristin Asbjørnsen oss hvordan det religiøse språket rommer allmennmenneskelige erfaringer som man ikke trenger å være troende for å kjenne seg igjen i.

Kristin Asbjørnsen har fått mye skryt for sin siste plate «Wayfaring Stranger» med afro-amerikanske spirituals. Konserten på Bergen Jazzforum viste at rosen er velfortjent, faktisk fungerer låtmaterialet enda bedre live enn på plate. Også innenfor strengere rammer som dette kommer improvisasjonsmusikeren Asbjørnsen til sin rett: På scenen tar hun ofte melodiske og improvisatoriske avstikkere fra plateinnspillingen. Asbjørnsen er utvilsomt en av landets mest unike stemmer, uansett sjanger. Den ru, kraftfulle stemmeklangen kjenner vi fra konsertene med Krøyt og Dadafon, men her utvider hun uttrykksspekteret i retning det enkle, inderlige og skjøre.

Men konserten handlet ikke bare om Asbjørnsen. Jarle Bernhoft, gitar og bass, og Jostein Ansnes, gitar og lap steel, bidro med lekkert og variert spill. Fremfor alt smelter Bernhoft og Ansnes vokalharmoniseringer glimrende sammen med Asbjørnsen stemme. Knut Aalefjær understøttet med sobert trommespill og glimtet til i «Going up» hvor han akkompagnerer sangerne alene.

Kanskje kunne Asbjørnsen & co kunne tatt det enda mer ut på arrangementssiden. En utadvendt, sugende låt som «I am a Poor Wayfaring Stranger» vekket lysten på enda mer av det samme

ANMELDT AV GEIR REGE