«Alla vill till himlen» synger Sven Joachim Eriksson Thåström (52), og det virket som store deler av publikum på Ole Bull Scene følte seg ganske så nært under konserten.
Det meste av konserten er musikalsk tung, brutal og dyster
Thåströms kompromissløse show er preget av hans fartstid som svensk punkeikon, låtene også. Men samtidig viser han frem sider som peker i en annen retning. Han har lang fartstid i svensk rock, gjerne på tvers av de rådende idealene i nabolandet. Men de siste utgivelsene viser en artist som på ingen måte har tenkt å avrunde karrieren.
Gjennom sine soloplater er det en historieforteller i Lundell-tradisjon som trer frem, skarpere i kantene riktignok, men låter som «Kort biografi med litet testamente» viser at han behersker også dette mesterlig.
Thåström messer, synger og freser ut sin knallharde poesi.
Den hengslete lange kroppen er aldri i ro, frenetiske bevegelser, viftende fingre og nærmest naturstridige positurer er sentrale i sceneshowet. Scenedekorasjonen er industrielt stygg, lysshowet oser mye av den samme aggresjonen som Thåström selv. Og publikum elsker det. Det meste av konserten er musikalsk tung, brutal og dyster.
Thåström messer, synger og freser ut sin knallharde poesi. Men så. Alene med gitaren, de følsomme balladene, sangene som viser at mannen både kan stå tilnærmet i ro og dessuten skape vakre stemninger. «Fan fan fan» er en fortvilende beskrivelse av tapt kjærlighet, «Alla vill till Himlen» forteller om håp og ønsker de fleste kjenner seg igjen i.
Og «Främling ôveralt» er igjen en av disse sterke historiene, formidlet med knapt tilhogget tekst. Som aller vakrest låt Thåström og bandet i «Långt bort».
«Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce» er også minneverdig fra konserten, en av beste av de røffere låtene.
Thåström får også utrolig bra drahjelp fra bandet sitt, uansett i hvilken musikalsk retning har strekker seg. Vel er mannen 52, men det kan bli spennende å følge med hvor han staker ut kursen videre.
ANMELDT OLAV GORSETH
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
