Når kveldens dirigent Robert King stiller opp i Grieghallen en time før konserten for å snakke om Mozarts musikk, skaper det forventning. Så var da også Grieghallen fullsatt, to symfonier og en hornkonsert av mesteren hadde tydeligvis hatt sin virkning.
Spesielt interessant blir det når emnet for konsertforedraget var historisk oppførelsespraksis. Kings styrke ligger nok i barokken, men i noen grad kunne man merke en påvirkning også i tolkningen av Mozarts musikk. Hans tidlige symfonier var etter italiensk tradisjon ofte tresatsige, så også med åpningsverket – Symfoni nr. 34 i C-dur. Men her hadde dirigenten Robert King forsøkt å gi Mozart en hjelpende hånd med å hente inn en menuett som var plassert der menuetten etter hvert skulle få sin naturlige plass, mellom 2. og 4. sats. Noe unødvendig, og ikke egnet til å styrke tilliten til en veldokumentert oppførelsespraksis.
Orkesterklang og fremførelse ble da heller ikke så mye annerledes enn det vi er vant med. Et unntak var den vakre andantesatsen hvor man ante en mer nyansert bueteknikk som skapte fin dynamikk. Ellers var musiseringen frisk og pågående og stort sett slik vi er vant med å høre Mozart i dag. Det klang nok noe annerledes på slutten av 1700 tallet, orkestrene var mindre, klangen mykere og hadde etter det man vet en mer neddempet valør.
Valthornet er kanskje det instrumentet som best har bevart den opprinnelige klangen. Utformingen er stort sett den samme når man ser bort fra ventilene, og klangen er myk, varm og mild. Mozarts hornkonserter må ha vært en sann utfordring for datidens utøvere. Selv med dagens hjelpsomme ventilsystem blir de tekniske kravene store. Men kveldens solist David Pyatt hadde stort overskudd. Hornkonsert nr. 4 i Ess-dur klang elegant og uanstrengt, vakkert utformet i et velpolert spill.
Mozarts symfoni nr. 41 i C-dur er et lysende mesterverk – den siste han komponerte og annerledes enn det meste han hadde laget så langt. Robert King hadde et gjennomgående sikkert tempovalg, og han fikk frem en bølgende dynamikk som gjorde Mozart levende. Igjen var det 2. sats som klarest viste vilje til våken frasering med spennende aksentueringer. Robert King hadde en klar vilje til å gi noe ekstra, men direksjonsteknikken var preget av store kroppsbevegelser som måtte virke noe forstyrrende. Det store engasjementet gjorde at symfoniens opphøyede sistesats ble noe overspilt både av dirigent og orkester.
ANMELDT AV KNUT HELBEKKMO
