Ja visst!

Noe lå i luften. Overalt kunne man høre bruddstykker av verselinjer som «det er sånn at...» og «– Ja visst!». «Eg må ha, eg må ha, ølbrillar på», kauket det fra under en teltduk nede ved stranden. I kveld var det kun én artist som gjaldt. Lars Vaular. Og han lot ikke sjansen gå fra seg da han gikk på scenen.

Med sedvanlig hiphopautoritet og kledelig bredt glis – Larsen har tross alt en av de mest fengende sommerlåtene på mange år under beltestedet – kommanderte han publikum frem til scenekanten, allerede før første låt har begynt.

Å ta med seg et helt band på scenen er kanskje det smarteste Lars Vaular har gjort så langt i karrieren. Instrumentene gir melodiene et rått og kraftig uttrykk, og gir låtene en ekstra dimensjon. « Eg E Fra Bergen», fra «La Hat»-albumet, er et godt eksempel på det. Musiseringen løfter en ellers steril albumlåt frem til å bli en drøy, sirupsseig dirty south-låt, som hveser suggererende.

Anmeldelsen fortsetter under videoklippet.

Et annet fortrinn med å gjøre konserter med et helt band, er at låtene må gjennomføres i sin helhet. Her ville det ikke nyttet å kun presentere de mest fengende verselinjene, slik mange rappere foretrekker, her må hele historien slippe til.

Samspillet mellom Lars og backingvokalist Girson Dias fungerer også utmerket. De er høyt og lavt under hele konserten, og drar med seg publikum. Seg imellom spiller de frem følelsene i tekstene, og gir ekstra liv til låtene.

Det er liten tvil om at Lost Weekend sannsynligvis gjorde en av sine smarteste bookinger med denne konserten. Likevel finnes det ting å trekke på. Lars Vaular Band har nemlig ennå til gode å realisere sitt fulle potensial. De hemmes ennå av den beat-tankegangen som har preget organisk hiphop helt siden Stetsasonic grep til instrumentene på begynnelsen av 80-tallet; instrumentenes fyller sjelden en funksjon ut over å nettopp gi melodiene et annet uttrykk live. Inntil Lars og kompani får forløst den iboende fandenivoldskhet og undergangsstemningen som ligger latent i låtene gjennom mer utagerende musisering, forblir bandets bidrag «kun» et særdeles fengende komp.

Konsertens naturlige klimaks kom med «Solbriller På», en låt publikum hadde ropt etter konserten gjennom. Det er et smart trekk å spare godsakene til sist, men samtidig viser det at enn så lenge har Lars kun denne ene låten som har nådd utenfor den harde hiphopkjernen. Akkurat nå har Vaular et relativt hardt uttrykk som kan fungere på trange klubber. Det er ikke gitt at det fungerer like godt i en bukt langt ute på landet.

Derfor er det enda mer imponerende at det er mulig å fange publikum på en slik måte som Lars Vaular gjorde i løpet av det korte settet. Det klarte han fordi han ga så mye av seg selv, og leverte hver eneste linje med en intensitet kun mange års erfaring, prøving og feiling kan gi.

Som rapper er Lars bedre enn noensinne, og som formidler går han de fleste en høy gang.

PETTER LØNNINGEN