Hut i harmonisk humør

WEB-TV: Hut i harmoni

Livet er herlig, dere. Byen bader vakkert i fredagssolen, og i Grieghallens indre har til og med et rockeband og et symfoniorkester funnet freden med hverandre.

Strykerne stryker, flygelet flyr og xylofonen stepper rundt som en veldig liten xylofant, før paukene pauker opp til et varmt, lite crescendo. Over det hele flyter stemmen til William Hut, mannen Atle Halstensen karakteriserer som «en levende obo».

«Nightfall», tittelsporet på William Huts siste, gjennombrytende plate, tar slutt. Mens dirigenten instruerer orkesteret, lar vi Halstensen snakke om sitt arbeid med å skrive arrangementer for fire av sangene.

- Det som er kult med Williams låter, er at de har så sterke melodier at det er lett å skrive symfoniorkesterarrangementer for dem.

- Må male med bred pensel
- Hva er utfordringene, da?

- Det ene er at du må be bandet hans spille med en annen dynamikk enn de er vant til, de må oppføre seg mer forutsigbart. Så må man løfte frem kvalitetene til orkesteret i det stoffet William har komponert - rydde plass og våge å bruke nok musikere til å understreke musikalske poenger og motmelodier, sier Halstensen.

- Orkesteret er jo et stort dyr, så du må vite når du skal bruke muskler. Den største tabben er å spre orkesteret for mye, legge inn for mange musikalske spissfindigheter. Man må våge å male med bred pensel, noe som er vanskeligere enn man skulle tro. Man tenker stadig «Her hadde det vært gøy med en liten harpedings, der hadde det passet med en fløytegreie», men man må holde igjen, for det vil bare drukne og bli støy.

- Synes du det er vakkert?
På orkesterprøven er man nå kommet til neste låt, den rolige, dvelende «King of».

- Denne går som dere er vant til, stopper, og så er det en ekstra strykeravslutning, forklarer dirigent Torodd Wigum for William og musikerne hans. - Så kan du høre nå om den er lang nok. Synes du det er vakkert, kan den vare lenger.

Elektrisk piano, steel gitar og fagott åpner sangen, før smektende strykere tar styringen og William gjentar den samme, passende strofen:

In the meantime you're king of it all.

- Det var nydelig, sier han etterpå og man blir enige om å la det søte sluttpartiet dvele enda lenger.

Mer enn bare honning
Det man vil oppleve, er ifølge Halstensen en mer tredimensjonal utgave av William Huts musikk. Alle stemmer og motstemmer er optimalisert og forniklet. Halstensen har etter hvert lang erfaring i å krysse orkester- og poptradisjonene. Han lover en konsert med stor variasjon, fra intime sanger med diskré orkestrering til partier hvor Harmonien får spille på et bredt register.

- Kan det bli litt vel svulstig?

Halstensen smiler og irettesetter:

- Hvis man velger å se det slik, er det nesten umulig å ikke oppleve et orkester som svulstig. Når så mange spiller sammen, må det bli mektig; dette skal jo være den ultimate lyden musikkhistorien har frembrakt, sammen med kirkeorgelet, sier Halstensen.

Til sammen er det knappe ti arrangører som tar de fleste slike oppdrag her i landet. Skandinavia er førende innenfor crossover, mener han.

- Man stripper ned originalen, bruker ikke bare orkesteret som en dyr synthesizer. Man skal ikke lenger enn til Storbritannia før alt bare låter som honning.

I Grieghallen er prøven ferdig og instrumentene pakket ned.

Både oboen Hut og dirigenten Wigum er fornøyde - og enige om at det blir mer enn honning på menyen mandag.