Ingen gikk skuffet hjem fra konserten med Mark Knopfler. Men sannsynligvis var det heller ingen som ble spesielt overrasket. For den 59 år gamle gitaristen leverte nøyaktig som forventet. Lite nytt, men heldigvis rikelig av det gamle. Inkludert nok Dire Straits-låter til å tilfredsstille selv den eldste fansen.
Storskjermene på hver sin side av scenen kunne ikke akkurat måle seg med dem som ble brukt under Roger Waters i fjor, men gjorde likevel god nytte. For Vestlandshallen er tross alt på størrelse med et lite stadion og Knopfler er ikke noen stor sprellemann på scenen. Står rett opp og ned lar gitaren og stemmen gjøre jobben. Til gjengjeld har han denne varme klokkeklare og unike tonen i gitaren som får en til å ønske at han skal fortsette med soliene sine hele kvelden. I tillegg evnen til å begrense seg og aldri overdrive. For det er like mye tonene han ikke spiller som gjør utslaget.
Det begynte riktig så irsk låvedans med ”Cannibals” fra debuten ”Golden Heart”. Fele, trekkspill, mandolin, ståbass og minimalt med gitarspill. Men allerede på neste låt ”Why Aye Man” var gitaristen Knopfler i forgrunnen. Og da låter det.
Visst går det an å skru god lyd også i Vestlandshallen. Etter sigende var det de samme medbrakte lydfolkene som gjorde den glimrende Knopflerkonserten i Haukelandshallen for tre år siden. Denne kvelden låt det faktisk enda bedre. Det akustiske stoffet var klart og detaljrikt og det elektriske hadde skikkelig trykk.
Knopfler kom med sitt siste album ”Kill to Get Crimson” i fjor høst, men velger merkelig (og gledelig) nok å bare ta med et par låter herfra. I stedet blir det mest et assortert utvalg fra mannens soloplater de siste 20 årene, og et repertoar som ikke er så veldig forskjellig fra forrige bergensbesøk. Den største forskjellen denne kvelden gjorde folkemusikeren John McCuster på fele og fløyter. Han bidro til sterkt å understreke hovedpersonens skotske aner. Spesielt samspillet mellom Knopflers gitar og McCusters fele på et par melodiene ga oss appetitt på mer.
Etter en halv time kom endelig også den første Dire Straits-låten. ”Romeo & Juliet” låt minst like bra denne kvelden som den sommeren i Hellas for snart 30 år siden. Etterfulgt av ”Sultans of Swing”. Nå ble det til og med litt liv i publikum. Men bare litt. Vi snakker tross alt om sedate og edru 40-50 åringer en mandags kveld i Åsane. Det merkeligste er kanskje at Knopfler klarer å få gitarsoliene til å låte inspirert til tross for noen tusen fremføringer av melodien siden gjennombruddet med Dire Straits i 1978.
Deretter var det tilbake til fred og ro før ”Telegraph Road” en liten halvtime senere. ”Brothers in Arms” som første ekstranummer. Et stillferdig akustisk komp dannet bakteppe for Knopflers glassklare gitartoner. Vakkert – usigelig vakkert. Og bak oss på pressetribunen sto flere par og danset tett slow. Mer gammel Dire Straits med ”So Far Away” og sjefen selv med et fornøyd smil på storskjermene.
Er du enig med anmelderen? Del ditt synspunkt med oss!
