Den største av de store

Du får ha meg unnskyldt Mick Jagger. Men som total konsertopplevelse overgikk Roger Waters-konserten det meste. At mesteparten av låtene hadde passert 30 år, og lå tett opp til originalen, gjorde liksom ingen ting. For merkelig nok ble det verken sterilt eller plankekjøring. Uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

Nå kan en alltid diskutere hvem som har den største retten til å gjøre Pink Floyds materiale. Men om det hadde vært David Gilmours Pink Floyd i stedet for Pink Floyd-pakken til Roger Waters, tror jeg resultatet hadde vært det samme. Nemlig en hundre prosent helstøpt forestilling. En totalpakke av lyd og lys så vellykket som det går an å fådet.

La gå at lysshowet kanskje ikke var like imponerende som det Pink Floyd fremviste på sine største utendørskonserter på 90-tallet. Men det er i hvert fall det mest spektakulære og vellykkede som noensinne er vist her i byen. Her var både flygende rosa griser, flygende romfarere og en tredimensjonal pyramide med fargespekter - nøyaktig lik den på forsiden av omslaget til Dark Side of The Moon. Med de visuelle effekten på den største og beste storskjermen som jeg noen gang har sett her i byen, og musikerne i nærbilder på litt mindre storskjermer på sidene.

Og den som etter den lille lydkatastrofen under Dolly Parton-konserten trodde at det var Vestlandshallen det var noe i veien med, skulle ha vært her denne kvelden. Dette var full surroundpakke med effekter som for vegg i mellom. Jeg kjenner folk med en formue i stereoanlegg som ikke får det til å låte så bra.

Noen overraskelser hadde ikke Waters å by på denne kvelden. Et forslag fra salen om en spesiell låt ble da også besvart med at Waters ikke trodde resten av bandet ville bli spesielt begeistret om han skulle foreta forandringer på dette tidspunktet. Så ar da også settlisten vært identisk i fem år.

Kvelden kunne enkelt deles i tre. Før pause et assortert utvalg Pink Floyd-låter hentet fra de fleste av de gamle albumene. I tillegg også et par av låtene fra Waters sin solokarriere. Etter pause ble the Dark Side of The Moon fra første spor på side 1 til siste på side 2. Vi snakker om en gammeldags LP-plate fra 1973, må vite. Som ekstranumre fem melodier fra The Wall.

Katie Kissoms fantastiske soloparti på The Great Gig in The Sky var i hvert fall verdt halve billettprisen. En stemme til å knuse glass og få permanent gåsehud av.

At Dave Kilminsters vokal på etterføl-gende Money ikke helt kunne måle seg med David Gilmours fra platen var kan-skje mer en vanesak. For gitarsoliene både til Kilminster, Andy Fairweather Low og Snowy White var av hundre prosent god, gammel Pink Floyd-kvalitet. Så turnerte da også White med Pink Floyd under The Wall-turneen på slutten av 70-tallet.

Hadde Bergenfest på forhånd visst at det i slutten av april skulle bli 15 varmegrader og oppholdsvær, hadde de sannsynligvis booket Koengen. Men jeg er redd for at det ikke hadde blitt den samme totalopplevelsen.

ANMELDT AV EINAR ENGELSTAD