Mange ville forsverget at det gikk an å gi liv til Stieg Larssons spinkle, rasende, hyperintelligente superhacker. Noomi Rapace klarer det. Så til de grader.
Hennes Lisbeth er filmen. Nesten. Historien er sterk i seg selv, men uten klangbunn i Salanders egen bakgrunn og smertelige erfaringer, kunne den fort bare blitt en faretruende spekulativ beveggrunn for en ordinær «gjett-hvem-som-gjorde-det-krim».
Noomi Rapace fyller Salanders syltynne skikkelse med innesluttet besluttsomhet, hårfint artikulert sorg, åpen forakt, skruppelløs farlighet og små sprekker hvorfra det siver ut en tverr sjarm. Hun berører oss, slik hun berører Mikael Blomqvist.
Som hevnerske er hun like spektakulær som The Bride i «Kill Bill». Men tross piercinger, tatoveringer og egenskaper som tøyer troverdighetens grenser, er det lettere å identifisere seg med Salander. Samfunnet hennes er vårt - det nordiske sosialdemokratiet. Overgriperne er maktmennesker innenfor et lett gjenkjennelig system.
Dermed blir Lisbeth Salander et av de mest interessante og komplekse kvinneportretter jeg har sett på film på lenge.
De fleste har nok fått det med seg, men for ordens skyld - en oppsummering: «Menn som hater kvinner» bygger på første bind i avdøde Stieg Larssons Millenniumtrilogi. Den gravende journalisten Mikael Blomkvist er nettopp dømt for injurier mot en stor forretningsmagnat da han kontaktes av en annen magnat - Henrik Vanger. Han vil at Blomqvist skal etterforske en 40 år gammel gåte: Hva skjedde da hans unge niese Harriet forsvant?
I kulissene spøker Lisbeth Salander. Snart møtes deres veier, og hun blir avgjørende for Blomkvists etterforskning.
Mange reduksjoner er gjort for å omskape den 550 sider lange, komplekse og forgreinede historien til en film som likevel er to og en halv time lang.
Den rufsete kvinnebedåreren Blomkvist er vingestekket nesten over grensen til det forsvarlige, men berges av Michael Nyqvists knudrete fjes og milde blikk. Borte er også det langvarige forholdet mellom ham og Millennium-redaktør Erika Berger (Lena Endre). Hun fremstår mer som en statist man har puttet i lommen, forhåpentlig i påvente av de kommende fjernsynsdramatiseringene.
Politikk og samfunnskritikk er tonet ned til bare vagt synlige premisser, der Lisbeth Salander igjen blir den klarest uttalte målbæreren av bokens feministiske budskap.
Filmen må nødvendigvis finsikte og rendyrke selve plottet. Dermed blir den også mindre hardtslående enn boken, men som thriller fungerer den. Danske Niels Arden Oplev veksler mellom tette, drivende scener og fremvisning av tankearbeidet og det kompliserte puslespillarbeidet krimgåten utløser. Casting, scenografi og skuespill befester de ulike miljøene og skjærer godt utenom hangen til karikering som gjerne blir resultatet når overklassen skildres, jevnfør et par av Varg Veum-filmene.
Men uten Noomi Rapace ville «Menn som hater kvinner»-filmen vært dusinvare. Jeg kan visst ikke få sagt det ofte nok. Men sånn er det.
Et av de mest interessante og komplekse kvinneportretter jeg har sett på film på lenge
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
