Selvfølgelig måtte det bli omtrent som dette når manusforfatteren Charlie Kaufman, mannen bak filmer nesten helt ute i surrealismen, som «Being John Malkovich» og «Adaptation», skulle regissere sin første spillefilm av eget manus. Kaufman tar det meste helt ut, og etterlater oss frydefullt famlende et sted mellom virkelighet og drøm, liv og død.
Til å guide oss gjennom sitt univers har Kaufman skapt teaterinstruktøren Caden Cotard. Et smart valg. Her kan Kaufman med letthet portrettere en mann som beveger seg i to sfærer, minst. Caden er i første del av «New York i et nøtteskall» begripelig til stede som en hypokondrisk, nevrotisk kunstner med suksess på jobb og med massevis av problemer i heimen hvor han er oppsatt med en billedkunstnerkone. Paret har en datter de begge forguder.
Men ikke før har vi begynt å forundre oss over at Kaufman har utstyrt oss med et kart hvor terrenget har brede og lett fremkommelige stier, så smalnes de betraktelig. Det begynner bokstavelig talt å vokse ut byller på Caden, og hans scener fra prøvene på «En handelsreisendes død» og hans eget liv mikses til drømmeaktige frekvenser.
Herfra gjelder det å bare lene seg tilbake og la Hollywoods kanskje mest kompromissløse mann ta fullstendig regien. Når Caden kjøper en enorm flyhangar og putter inn alle de han omgir, og har omgitt seg med, samt rollefigurene han har jobbet med, da har Kaufman oppnådd sitt prosjekt: Han gir oss et bilde på våre alles ukronologiske, krevende, begripelige og ubegripelige liv.
Caden Cotard blir eventyrlig godt spilt av Philip Seymour Hoffman. Med seg har han kvinnelige skuespillere som også tidligere har vist at de foretrekker roller med utfordringer i, som Emily Watson, Jennifer Jason Leigh og Dianne Wiest.
«New York i et nøtteskall» trosser alt Hollywood vanligvis serverer av ferdigtygget filmvare.
ASTRID KOLBJØRNSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
