Når Oscar-prisene om ikke så lenge skal deles ut er det ikke sikkert Fincher & co. får sitte lenge i ro på setene sine før de må på scenen for å hente et nytt trofé. Hollywood har gitt seg ende over, og er blitt forført i senk av Benjamin Button.
Filmen er Oscar-nominert i drøssevis av klasser. Vel vel. I likhet med den kraftig oppblåste filmsuksessen «Forrest Gump», som i sin tid kom susende med all verdens tekniske fiksfakserier, går det an å forstå at de usedvanlig vellykkede datamanipulasjonene, for ikke å snakke om den suverene sminkekunsten, får mange til å sukke begeistret over historien om Benjamin Button også. Riktignok slipper vi å bli sauset inn i en amerikansk patriotisme som med Gump'en, men det er sant å si ikke bare-bare å skulle få Pitt'ens hode maskert som en olding og plassert på en liten guttekropp. Det er en del åpenbare fordeler, som Pitts bakdel, som forsvinner i denne tekniske oppfinnsomheten, for å si det sånn.
Regissør David Fincher har, med filmer av det mer voldelige slaget, som «Se7en», vist at han har sans for og behersker den «feite» filmen, og at han foretrekker manus med sterke men svært oppkonstruerte historier.
«Den fantastiske historien om Benjamin Button» er ikke noe unntak i hans filmografi, men her ligger det en romantisk kjærlighetshistorie i bånn.
– Jeg ble født under uvanlige omstendigheter, sier hovedpersonen Benjamin Button (Brad Pitt). Det er ingen overdrivelse.
BB blir født i New Orleans samtidig som den første verdenskrig er slutt. Benjamins mamma dør i barsel, og han selv er stygg som et monster; han er født som en olding. Pappaen, knappefabrikanten, orker ikke synet av den nyfødte. Han legger ham på trappen til et gamlehjem hvor den barnløse bestyreren Queenie finner ham, og tar seg moderlig av ham. Benjamin får en spesiell oppvekst i et miljø som er i stand til å tolerere den barnslige gamlingen bedre enn andre steder sannsynligvis ville vært.
Etter noen år treffer Benjamin jentungen Daisy, barnebarnet til en av pensjonærene. Benjamin og Daisy har levd omtrent like lenge, men guttungen Benjamin har et skrøpelig, gammelmanns ytre. Klart samtalen på nattetid, under et bord i gamlehjemmets stue, mellom de to blir skammelig misforstått.
Nå vel. Årene går. Det samme gjør minuttene i kinosalen. Målet er åpenbart: Daisy, en etter hvert like perfekt sminket Cate Blanchett, og Benjamin skal møtes i lidenskapelig kjærlighet, i noen ganske få år. Før Benjamin blir altfor ung, og Daisy altfor gammel til at ikke hele forholdet blir en tabubelagt affære.
Det blir altfor lenge å vente til ikke å kjenne kjedsommelighet i dette fantasifulle eventyret. Og Benjamins siste år, tilbake til spedbarnsstadiet, blir mildest talt likegyldige. To timer og tre kvarter med Benjamin er altfor lenge.
Underveis mores vi av noen bisarre scener med mannen på gamlehjemmet som er slått av lynet syv ganger i løpet av livet sitt. Det er scener som disse vi hadde behøvd mange flere av for å kunne utrope Button til en film i særklasse.
ASTRID KOLBJØRNSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
