En gruppe medisinerstudenter er på tur til en avsidesliggende hytte i nærheten av Øksfjord. De leker i snøen, drikker seg fulle, flørter og tuller slik ungdom i skrekkfilmer gjerne gjør starten. Idyllen brytes av at en uvanlig olm og nifs Bjørn Sundquist kommer på besøk og advarer dem om noe som er der ute.
Og så blir det riktig blodig og grusomt den neste - i dobbelt forstand - drøye timen. Noe har nemlig ligget på lur i fjellene i over 60 år: Nazi-zombier.
Om du på noe plan kan se komikk i oversminkede uniformerte halvdøde tyske soldater fra okkupasjonstiden som snubler i sine egne tarmer og kun kommuniserer gjennom grynt, kan du lese videre. Hvis du synes det bare høres dumt og motbydelig ut: Trekk fra minst tre poeng på karakteren, og hopp til siste avsnitt. Om du har mage til det, er nemlig «Død snø» blitt både underholdende, litt skummel og til tider hysterisk komisk.
Ikke at dette er noen ny «Kill Buljo».
For det første er «Død snø» et budsjettmessig og teknisk sjumilssteg for duoen Tommy Wirkola og Stig Frode Henriksen. Effektmessig står den ikke tilbake for andre zombie/splatter-filmer. Zombiesminken er kanskje ikke fryktelig overbevisende - men det var vel heller ikke helt meningen.
For det andre er dette nemlig en film som heller mot parodien og splatterkomikk, i alle fall mot slutten. Det fungerer bra - man kunne kanskje ønsket seg flere vittigheter, men det ville gjerne gått på bekostning av resten.
For det tredje er dette en syltynn, men til gjengjeld nokså godt fortalt historie fra begynnelse til slutt.
Skuespillerprestasjonene varierer fra det greie til det riktig gode. Tommy Wirkola vinner neppe noen Oscar, men han kan levere enkeltreplikker som en dreven standupkomiker. Bjørn Sundquist er Bjørn Sundquist, som vanlig god og nifs, også som delvis partert lik. Stavangergutten Vegar Hoel, kjent fra «Mongoland» og «Monstertorsdag», er kanskje den beste, som medisinerstudenten med angst for å se blod. Spesielt når han må foreta amputasjon med motorsag. På seg selv.
Som sjangerfilm fungerer «Død snø» overraskende bra, mye fordi den ikke tar seg selv spesielt høytidelig. Som følge av dette er den også proppfull av filmreferanser - det kan kanskje bli i meste laget for enkelte, men det bidrar også til den deilig selvnedlatende tonen i filmen. Utover det gir den ikke mye. Setter du pris på en aften med zombie- og splatterhygge, er det selvsagt fullstendig likegyldig.
En advarsel til slutt: Enkelte sjanger- entusiaster vil garantert føle trang til å si noe negativt om denne filmen, og sammenligne den med klassiske George Romero-filmer fra 60- og 70-tallet, eller langt mer obskure zombiefilmer som de hevder å ha sett lenge før de lærte å sykle. Det skal du ikke bry deg om, det vil de gjøre uavhengig av kvaliteten på «Død snø».
For resten av kinopublikum kan filmen bli i drøyeste laget. Igjen i dobbelt forstand. Her er null karakterutvikling og lite spennende dialog utover obligatoriske, kjappe replikkvekslinger. Til gjengjeld er det enorme mengder spekulativ vold, og mer grynt, surkling og spytting enn samtale. Og selvsagt unødige mengder blod og metervis med tarmer som brukes til alt annet enn fordøyelse. Hvis det ikke er slikt du er ute etter, styr langt unna.
LARS HOLGER URSIN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
