Det er lett å innse at nazistenes overgrep var ufattelig grusomme. Det krever imidlertid en mer ubehagelig form for selvinnsikt å erkjenne at kimen til å bli overgripere og medskyldige også finnes i oss alle. Mange Holocaust-filmer fremstiller tyskerne som så grenseløst onde at det går på bekostning av troverdigheten. Dermed slipper vi ubehaget i å identifisere oss med overgriperne. I stedet kan vi være moralsk overlegne og føle empati med ofrene.
«Gutten i stripete pyjamas» er et hederlig forsøk på å røske litt opp i det fenomenet. Filmen er basert på boken ved samme navn, vi møter åtte år gamle Bruno som må flytte fra Berlin til landsbygden på grunn av farens jobb.
Han får klar beskjed fra moren om at hagen bak huset er forbudt område. Slikt er selvsagt uimotståelig: Bruno sniker seg ut der, og finner et uutforsket skogholt. Bak skogholtet finner han til sin store glede en gutt, Shmuel, som går kledd i det Bruno tror er en stripete pyjamas.
De to utvikler et slags vennskap, men det er komplisert. Shmuel er fanget bak piggtråd, Bruno skjønner at vennskapet er tabu siden Shmuel er jøde, ellers skjønner han fint lite. Naivt, kanskje, men regissør Mark Herman gjør en god jobb i å demonstrere krysspresset han befinner seg i: Omtrent alle voksne i Brunos liv forteller rutinemessig om jødenes iboende ondskap. Likevel tar Brunos nysgjerrighet overhånd, og han utvikler noe som kan forveksles med empati for Shmuel.
Er du kynisk nok, kan skildringen av de to guttenes vennskap fremstå som i overkant rosenrødt og uskyldig, men det er litt av poenget: Når de er sammen, er de barn, på egne premisser. Holocaust hører ikke hjemme i deres verden.
En annen naturlig innvending er at vi, for å menneskeliggjøre nazistene, ikke får ta like nærgående del i de overgrepene som vi forstår skjer i farens dødsleir. Vi ser oftere faren som kjærlig og likandes pappa enn olm SS-offiser.
Etter hvert blir det likevel åpenbart at grusomhetene tiltar, faren utvikler mer autoritære, usympatiske trekk. Moren er stadig mer ukomfortabel i rollen som leirkommandantens kone, og begynner å bryte sammen. Bruno har bare Shmuel. Og det får helt grufulle konsekvenser.
Det er først i filmens siste scener at ondskapen faren regjerer over virkelig åpenbarer seg, både for karakterene og publikum. Det er en ubehagelig vri, som bryter nokså brutalt med tilløpene til idyll og naivitet i resten av historien. Og det er også litt av poenget.
LARS HOLGER URSIN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
