Freden har brutt ut i Norge! Jubelen vil ingen ende ta. Det er norske flagg og jublende menneskemengder overalt. Seieren er vår!
Men oppe i en leilighet i en bygård i Oslo, bak nedrullede gardiner og på en sofa, ligger helten Max Manus, alene.
– Ingenting er så patetisk som en soldat ingen har bruk for lengre, fastslår han, mens han minnes venner han har mistet i løpet av krigen.
– Alle er døde. Og for hva? undres mannen som i disse dagene har druknet fortvilelse og skyldfølelse i betydelige mengder alkohol.
Han har ikke to øre, ingen utdannelse og ingen jobb. Og hans nærmeste kompiser, som han har kjempet med i motstandsbevegelsen, er ikke der mer.
Så dukker kvinnen i Max Manus' liv opp. Hun, den bergenske Tikken, har forlatt sin diplomatmann og deres fine leilighet i Stockholm for denne Max, mannen som drikker, og som synes synd på seg selv.
– Men jeg har aldri truffet en mann som deg, Max, sier Tikken.
– Og når du har klart å sprenge «Donau», må du også klare å gå ned trappen med meg, sier hun, og får han med seg ned på gaten, til seiersbrølene.
Så kommer sluttscenen hvor filmen skildrer den uniformerte Max Manus sin ferd i kongebilen gjennom Oslos gater, en scene vi alle kjenner fra før, gjennom utallige dokumentarklipp. Men nå ser vi ikke bare den stolte og glade motstandsmannen, vi ser også hans fortvilelse, hans undring og hans sorg.
I denne sluttscenen, og i samspillet mellom kjæresteparet Max og Tikken, har regissørene Sandberg og Rønning lykkes. Her har de klart å nyansere, og menneskeliggjøre, helten Max Manus.
Men i filmen for øvrig blir filmskapernes utvilsomme gode intensjoner med å skape nyanser, og å tilføre et helteeventyr andre fargetoner enn de hvite, mer tafatte. «Max Manus» fremstiller riktignok helten som en helsprø, altfor hardtdrikkende ung mann av sorten ekstremsportutøver, men like fullt er det en heltehistorie som blir fortalt. Legges godviljen til kommer også budskapet om det store sviket frem, sviket fra styresmaktene som forlot landet og overlot det til motstandsgrupper som ville slåss, og som gjøv løs med dødsforakt og i uorganisert amatørskap.
I «Max Manus» skildres også de represalier som tyskerne svarte motstandsbevegelsenes attakk med.
Diskusjoner om terrorisme kontra motstandsbevegelse forekommer også i «Max Manus», og gir filmen aktualitet om kriger generelt.
Skuespillerprestasjonene i «Max Manus» er svært ujevne, men Aksel Hennie jobber seg profesjonelt frem til en god Manus, og filmens castingansvarlige har hatt hell med stor portrettlikhet til dramaets virkelige personer. Kyrre Haugen Sydness er lik unge Jens Chr. Hauge, og overrasker med å levere bedre spill på østlandsk enn han ofte presterer på sitt klingende bergensk.
Dialogene i «Max Manus» er periodevis usedvanlig krøkkete og kunstige, som om det er faktaopplysninger skuespillerne leser opp fra et leksikon. Scenen mellom Linge og Manus i Skottland er et sørgelig eksempel på dette.
I en torturscene skurrer og går Grieg- toner fra en sveivegrammofon i bakgrunnen. Det fungerer som det skal, kvalmende. For øvrig er filmmusikken periodevis forstyrrende svulstig.
«Max Manus» er tradisjonelt, og kronologisk fortalt, og med bruk av fortellerstemme. Filmen har kostet 50 millioner kroner, og ingen behøver å tvile på at intensjonene har vært å fortelle en mer sannferdig, og menneskelig, historie om en av andre verdenskrigs norske helter.
Med unntak av slutten er nyansene i fortellingen om Manus etter «Max Manus» ikke særlig annet enn hvite.
ASTRID KOLBJØRNSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
