Ok. Skulle det nå dukke opp en Jesus-figur med oppdrag å dømme levende og døde, er det ikke meg imot om han ikler seg skrotten til Keanu Reeves.
Spørsmålet er bare om jeg hadde giddet høre på budskapet dersom han hadde fremført det i Scott Derricksons regi.
Derricksons «The Day the Earth Stood Still» er en nyinnspilling av Robert Wises klassiker fra 1951. Mangfoldige og produktive Wise sto også bak så ulike klassikere som «The Body Snatcher» og Oscar-vinnerne «West Side Story» og «Sound of Music».
Han er, med andre ord, av en helt annen støpning enn Derrickson. Sistnevnte har foreløpig bare gjort seg såvidt bemerket med den ikke spesielt vellykkede «The Exorcism of Emily Rose» - en historie som fikk en langt bedre versjon i tyske Hans-Christian Schmids «Requiem».
1951-versjonen ble skapt under den kalde krigen som en advarsel mot bruk av atomvåpen. 2008-versjonen legger inn noen henvisninger til Irak-krig og USA-administrasjonens maktarroganse, men retter ellers pekefingeren mot den menneskeskapte økologiske krisen. Eller som alienen Klaatu sier det: «If the Earth dies, you die. If you die, the Earth survives».
Klaatu kommer til jorden på en måte som får den amerikanske regjeringen såvel som militæret til å gå av skaftet i forsvarsstrategi: En gigantisk, lysende kule lander i Central Park. Den inneholder både en diger, mektig robot og materialet til det som i laboratoriet skal «fødes» som Klaatu.
Vitenskapelig toppekspertise hankes inn for å undersøke vesenet. Blant vitenskapsfolkene er biologen Helen Benson (Jennifer Connelley). Sammen med stesønnen Jacob (Jaden Smith) trekkes hun inn i viderverdighetene rundt Klaatu. For snart 60 år siden hadde plottet helt andre, sikkert også nyskapende dimensjoner. I dag - og i hendene på Derrickson - virker det bare gammelmodig og forutsigbart.
Og budskapet tvangsfôres oss så lite subtilt at ikke en eneste ettertanke vekkes. Men som sjangerintroduksjon for ti-elleveåringene kan den kanskje fungere. Porselensaktig stiv som han er, passer Keanu Reeves perfekt i rollen som Klaatu.
Dessverre smitter stivheten over på alle andre, inkludert Connelley og unge Smith. Dialogen er oppstyltet, noen scener er så sentimentale og dårlig instruert at de nesten er vonde å se på - som når Jakob tar Klaatu med til farens grav.
Effektene, noen actionsekvenser og visuelt gode enkeltscener, pluss et par tilfeller av vittig casting redder filmen fra å falle fullstendig sammen. Kathy Bates spiller noe for henne så uvanlig som USAs utenriksminister. John Cleese gjør en cameo som professor og Nobelpris-vinner.
Ellers er filmen rumlende tom, tross sitt insisterende «budskap» og sine overtydelige religiøse trekk - inkludert glass- og metallspisende gresshoppesvermer.
Det eneste spesielle er at filmen har premiere på en onsdag, og kommer på norske kinoer to dager før den slippes i USA.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
