«Fatso» virket som en film å glede seg til. En norsk lillebror av Philip Seymour Hoffmans svinaktige Allen fra «Happiness», spilt ut i en helaftens film? Bare tanken var nok til å tilfredsstille meg. Det ble med forventningene.
Kanskje var de for store. Så forhåndsomtalt som filmen er, har vel de fleste fått historien med seg. Men la oss ta en rask gjennomgang av ståa: 30 år gamle Rino er det meste som begynner på u: ukul, ufiks og upult. Det siste volder tilsynelatende mest besvær.
Årelang mangel på damer har bygget seg opp til en kåthet av eksplosiv karakter. Rino tar saken i egne hender så det holder, titt og ofte, godt hjulpet av porno på DVD. For øvrig bor han alene i en svær leilighet familien har arvet. Han har bare en venn: Filip. Filip er enda mer ute på tur enn han selv. Så flytter unge, pene Malin inn og Rino øyner et nervøst håp om bedre tider. For det viser seg jo, selvsagt, at sex ikke er det eneste Rino vil ha. Han lengter også etter kjærlighet og aksept.
Rino sliter, men det gjør sannelig filmen også. Scenografisk er Rino plassert i en riktig visuell setting. Leiligheten ser ut som et skjeløyd lån fra Bent Hamer og Marve Fleksnes. Her dynges på med fantasibilder, nakne damer, sterke farger og virkemidler som hele tiden balanserer hårfint mellom pinlig plumphet og godt turnert komikk. Problemet er at det blir litt overstadig, noe ufikst uttenkt, utvendig og kalkulert over det hele. Kyrre Hellums Filip ser ut og oppfører seg som noe som ble skrevet ut av en tidlig Wam og Vennerødfilm.
Mellom slagene kjøres sekvenser med klipp fra Rinos tegneserie om det kåte neshornet og Kaptein Kuk. Det fungerer første gang, men gjentatt blir det bare et massivt og uelegant mas som hakker opp filmens rytme. Rino har fått briller nesten make nevnte Allens. I Jørgen Kaalstads skikkelse virker han til å begynne med parodisk utkledd. Først når han får tørket dressingen fra munnvikene og sæden fra brilleglassene havner han på et leie der vi begynner å tro på ham.
Ja, ikke bare det, etter hvert som mennesket bak den lubne onanisten trer frem, blir man rent ut glad i ham der han vagger rundt i sin klossete ubehjelpelighet. Det er godt turnert av Kaalstad. Josefin Ljungmans Malin er også et fint stykke arbeid. Hun er langt fra knivskarp, den svenske servitrisen, men hun er varm og skjønn og har et brennende ønske om å være noe mer enn bare en vimsete blondine og et lettlurt ligg.
Derfor makter hun det ingen andre makter: å se Rino. Eller; hun forsøker i alle fall. Scenene mellom Malin og Rino maner frem en ømhet som tilfører filmen et sårt tiltrengt snev av alvor midt i all hurlumheien. Hadde filmskaperne tatt den delen av jobben mer alvorlig, kunne «Fatso» blitt en knakende god komedie som utfordret oss der vi trenger det mest: ikke i forhold til for lengst bortfalte seksuelle tabuer, men i utseendefiksering og menneskesyn.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
