For de uinnvidde: «Max Payne» bygger på dataspillene ved samme navn. I likhet med hovedrolleinnehaver Mark Wahlberg har jeg aldri spilt dem. Han ville ikke bli avhengig, og syntes manus gjorde greit nok rede for historien. Jeg har for mye annet å gjøre, og syns filmen gjør greit nok rede for historien.
Jeg har liksom sett den før.
Du har politimannen, sant, innbitt og taus, forvist til dunkel ørkesløshet etter å ha funnet kone og barn drept. Han vil ha hevn.
Du har makkeren hans, sant, som det har skåret seg med.
Og så har du russerne, inkludert en femme fatale og en iskald sjefsbabe med solbriller og store lepper. Pluss talende tatoveringer, korrupsjon, et skummelt narkotikum, masse skyting og noen eksplosjoner. Har jeg glemt noe nå? Ja. Konspirasjonen og det svære legemiddelfirmaet.
Og så kommer ingrediensene som ikke kan nevnes fordi plottet da røpes.
Som spill er det muligens knallgøy. Overført til lerretet blir det bare en endeløs rekke oppbrukte klisjeer, i plot så vel som i dialoger, helt ned til leken med navn. På ett plan fungerer leken. Når Moore først lekernoir, så gjør han det ordentlig. Knapt har du sett New York så slapsete, grå og bedriten. Du skjønner plutselig hvor mye Bergen og Veumen har å gå på når det gjelder å gjøre det mørkt.
Med vekslende hell forsøker Moore også å leke tegneserie/spillpastisj. Av og til ser det bare fælt ut. Som når en fyr spiller så du ser instruksjonen i manus: «Synlig nervøs». Andre ganger blir han riktig god. Manhattan skyline er nydelig som hentet fra tegnebrettet. Enkelte fjes og positurer likeså.
Samlet gir det filmen litt mer stil enn den fortjener, og er en pekepinn på hva dette kunne blitt om Moore hadde vært mer original og gjennomført pastisjen like elegant hele veien.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
