«Sitrontreet» er basert på en virkelig historie. Det gjør ikke den nydelige, menneskelige og kresent fortalte filmen dårligere. Tvert imot. At den vakre, middelaldrende, palestinske enken Salma faktisk eksisterer der ute, gjør hennes kamp mot den overveldende motstanderen, den israelske hær, enda mer fascinerende.
At «Sitrontreet» har en israelsk regissør, og at den er støttet av det israelske filminstiuttet, gir også et befriende håp for det frie kunstneriske uttrykk fra det landet. For denne filmen er åpenbart på parti med den svakeste, og nøler ikke med å fremstille absurditeten i tiltakene som febrilsk iverksettes for å bekjempe terrorfrykt fra israelernes side.
Men selv om bakteppet i handlingen er selveste Midt-Østen-konflikten, er «Sitrontreet» velsignet menneskelig, nær og på mange måter optimistisk. At Salma og hennes nye nabo, forsvarsministerens frue, uten å snakke med hverandre, likevel får en slags forståelse for hverandre, er befriende og rørende.
Konflikten i filmen oppstår den dagen forsvarsministeren flytter inn i huset ved siden av Salmas sitronlund. Disse trærne har vært eid av Salmas familie i generasjoner. Etter kort tid kommer beskjeden: Trærne må hogges ned. De representerer en terrorfare. Men ingen får røre Salmas sitronlund ...!
Fryktløs og sterk som en løvinne går Salma til sak mot forsvarsministeren. Underveis, helt til Høyesterett, tas vi med på en frydefull filmferd, nydelig dandert med humor, kjærlighet og dramatikk.
Det er Hiam Abbass som spiller Salma. Det gjør hun helt strålende. Hennes uttrykksfulle ansikt tåler selv de tetteste bilder. Abbass er også kinoaktuell i «The Visitor», en annen severdig film med terrorfrykt i bånn.
Regissøren Eran Riklis «Sitrontreet» er en enkel produksjon, laget med håndholdt kamera og for en stor del på location. Den er nok et bevis på at det ikke er de mest påkostede filmene som sitter der de skal: I hjertet og hjernen.
ASTRID KOLBJØRNSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
