«deUSYNLIGE» er blitt en noe trøblete film å forholde seg til.
Tematisk handler den om skyld, soning og forsoning, illustrert gjennom fortellingen om Jan Thomas og Agnes. Etter å ha sonet åtte år for drapet på hennes lille sønn, slipper han ut av fengselet med et sterkt ønske om å begynne på nytt. Hun nages av sorg, selvbebreidelse og ubesvarte spørsmål rundt hva som egentlig skjedde. Hva skjer når de møtes?
Poppe og manusforfatter Harald Rosenløw Eeg skal ha honnør for at de går inn i så viktige og vanskelige spørsmål, med så sterk vilje til å si noe meningsfullt. Problemet er at viljen er så sterk at resultatet blir overtydelig og skjemmet av et effektmakeri som varsles allerede i tittelens affekterte skrivemåte. Poppe tar i bruk filmatiske gjentakelser og speilinger, men ved å overforbruke dem tapper han dem for poetisk kraft og tværer dem ut i det melodramatiske. Dialogene rundt Guds vilje, ondskap og tilgivelse vitner om laber tiltro til publikums evne til refleksjon. De virker påklistrede, og bringer verken inn provokasjoner, overraskelser eller nytenkning, men holdes på gjengs konfirmasjonsundervisningsnivå.
Filmskaperne stoler heller ikke på den enorme dramatikken som ligger i selve møtet mellom en drapsmann og et menneske som har måttet lide for dennes gjerninger. I stedet for å hente frem den indre sprengkraften, pøses det på med ytre dramatikk. Her er kanskje filmens største svakhet. Poppe smører tjukt på, han vil at det skal være svært, av nesten bibelske dimensjoner. Men vakkert er det, tidvis, ikke minst takket være John Christian Rosenlunds fotografering. Men både skjønnheten og dramatikken virker tilslørende på historiens brutale aspekter og humanistiske budskap. Dermed svekkes filmens evne til å røre, berøre og si noe viktig og nytt om et gammelt tema.
Men på noen felt lykkes Poppe, i hans strålende ensemble. Mest overraskende er nykommeren Pål Sverre Valheim Hagen som Jan Thomas. Han vokser inn i den vanskelige rollen med en tilstedeværelse og nyanserikdom som imponerer og betar. Han får frem innenfra det filmskaperne prøver å fortelle oss utenfra ved å tillegge Jan Thomas gudbenådede evner som organist. Akkurat der kommer også Poppes stormannsgalskap til sin rett, i noen orgelsekvenser så praktfulle at vi velger å overse den altfor åpenbare føringen i musikkvalget.
Fra Danmark har Poppe hentet Trine Dyrholm («Festen», «En Soap»). Med stor kraft spiller hun Agnes. En uhyre vanskelig rolle, som Dyrholm agerer med naken troverdighet. Gledelig er også møtet med debutant Ellen Dorrit Petersen i rollen som Anna, prest i kirken Jan Thomas får jobb i. Filmen avsluttet filmfestivalen i Haugesund i går, og får kinopremiere i slutten av september.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
