TRASS I FINE skuespillerprestasjoner, mye godt filmarbeid og stadig rusing, når ikke filmversjonen av Ingvar Ambjørnsens roman den absolutte hasjrusen. Hovedproblemet ligger i et ikke spesielt vellykket forsøk på å blande to svært ulike sjangre - humor og thriller - og så ender det med litt av begge deler, men uten at regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen klarer å skape noen overbevisende helhet.
«DEN SISTE REVEJAKTA» er med årene blitt en kultbok. Dels på grunn av flere praktfulle passasjer, som blir borte i filmen, dels for sin hasjromantiserende holdning og sine treffsikre angrep på norsk narkopolitikk. På det siste området har det jo ikke skjedd stort siden boken utkom i 1983, så mye av kritikken oppleves som sørgelig relevant også i dag. Selv om regissøren har tonet Ambjørnsens hasjromantisering kraftig ned, fremstår særlig den ene av hovedpersonene, Carl (Kristoffer Joner) som talsmann for forfatteren.
CARL OG KAMERATEN ROBERT (Nicolai Cleve Broch) er fast bestemt på å slutte med hasjsalg. Nå skal de bare gjøre et siste varp med en 45 kilos ladning nepalsk vare av beste kvalitet. Pengene til partiet, 800.000 kroner, har de lånt av haien Glenn (Kåre Conradi) til 50 prosent renter innbetalt innen 14 dager. Først blir det mye rusing, hasjknegging og flytting av varene fra skjulested til skjulested. Men når de finner Roberts kjæreste død, muligens av en overdose heroin (et stoff våre «helter» absolutt ikke beskjeftiger seg med), og politiet knytter Robert til et heroinparti, begynner det å ta litt av. Da øker tempoet merkbart, men noe veldig fart på intrigeutviklingen blir det likevel ikke (det var det jo heller ikke i den noe ordrike romanen). Mot slutten strammes imidlertid knutene, men utpreget thrillerpreg får filmen aldri. Det skyldes nok ikke minst at Imtiaz Rolfsen også har ønsket å gjøre dette til en komedie. Det viktigste humorgrepet består i å karikere hippiene og hippiemiljøet. Det er på mange måter lett match, men ikke et trekk som styrker spenningsnivået.
OM IKKE i samme grad som i romanen, setter historien også vennskapet mellom Carl og Robert på prøve. Carls forhold til kone og datter prøves likeledes, men alt ordner seg uten at filmen prøver å gå særlig dypt inn i problemene. Mye arbeid er lagt ned i å gjenskape perioden - året 1979 - da hippiekulturen på det nærmeste ebbet ut og jappene begynte å gjøre sitt inntog. Og fotograf Gaute Gunnari gjør en flott jobb både med de nesten altfor «riktige» hippiemiljøene og med et ellers svært bevegelig og «aktivt» kamera.
KRISTOFFER JONER gjør en glimrende jobb som den lett paranoide Carl, mannen som preiker hasjens evangelium og knapt ser på hasjsalg som kriminelt. Han tolker hans ulike uttrykk og stemninger på en overbevisende måte. Nicolai Cleve Broch virker noe mer endimensjonal i rollen som Robert, som mister litt av fotfestet når de finner kjæresten hans død. Men samspillet mellom de to fungerer godt. Ellers leverer Kåre Conradi en bra prestasjon som bakmann. Også Cecilie Mosli og Robert Skjærstad utmerker seg i mindre roller.
«Den siste revejakta» har ordinær premiere 29. august.
JAN H. LANDRO
