Det lar seg nok ikke gjøre å unngå sammenligning mellom Narnia-filmene og «Ringenes Herre»-trilogien. Forfatteren av Narnia-bøkene, C.S. Lewis, var venn og kollega med J.R.R. Tolkien, mannen bak «Ringenes Herre», det første verket innen det vi i dag kjenner som fantasylitteratur, som nådde ut til et stort publikum. Så åpnet da også filmene om den magiske verdenen, der mektige menn og kvinner kjemper om magiske ringer, for flere storslåtte filmer fra fantastiske univers. Narnia-serien er blant disse.
Narnia er et land i en annen verden. En verden full av magi, snakkende dyrevesener – og av konflikt. Til denne verdenen reise de fire Pevensie-søsknene, Peter, Susan, Edmund og Lucy, gjentatte ganger gjennom klesskap eller andre utradisjonelle portaler.
Da de denne gangen vender tilbake til Narnia, etter å ha tilbrakt et år i vår verden, er det til et Narnia «mer brutalt enn de er vant til». De som egentlig hører hjemme der er blitt fordrevet av et usympatisk folk: menneskene.
Gjennom actionfylte kampsekvenser, men også med kløkt og moralske tester følger filmen de fire barna i et eventyr større og farligere enn deres forrige. Men filmen klarer seg ikke gjennom to og en halv time uten å støtte seg på elementer (i bokstavelig forstand) man har sett på lerretet tidligere – i Peter Jacksons filmer fra Tolkiens Midgard.
For ikke å avsløre for mye av handlingen, skal det forbli usagt akkurat hva det er som ser ut som blåkopier. Men det må nevnes at Narnia-filmskaperne til og med gjør de samme feilene som Ringenes Herre-skaperne gjorde. Etter to og en halv time i et eventyrland passer det seg virkelig ikke at publikum skal pushes til å kjøpe en eller annen love-song fremført av en stereotyp moderne kvinnevokal.
Kombinert med utilgivelige brister i logikk såvel som i karakter, og dårlig casting styres denne filmen mot middelmådigheten. Langt ifra det et magisk eventyr kan være.
FRODE ANDERSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening i kommentarfeltet under!
