Hadde Indiana Jones eksistert, ville han vært historiens dårligste arkeolog. Gjennom fire filmer har han avdekket oppsiktsvekkende arkeologiske funn, for så å sette i gang en kjede av hendelser som hver gang ender med at de samme funnene tilintetgjøres for alltid. Han burde etter hvert lært dette: Enkelte ting bør man la ligge i fred, i alle fall inntil man evner å ta godt nok vare på dem.
Dette burde også skaperne hans, regissør Steven Spielberg og George Lucas, ha lært, men det har de ikke. Dette er nemlig blitt muligens den dårligste Indiana Jones-filmen i rekken. Det er det mange grunner til.
God på Indy? Prøv vår quiz!
For det første er de herlig parodiske naziskurkene fra tidligere filmer borte. Det er forståelig, tiden går jo. Verre blir det imidlertid når erstatningene, med Cate Blanchett og Ray Winstone i spissen, ikke fungerer. Det å få to skuespillere av deres kaliber til å fremstå som så dølle, burde vært straffbart.
For det andre er dette ikke så mye en film som det er en kjede enkeltstående actionscener surret sammen med en syltynn rød tråd av en historie. For at den skal fungere, har de skrevet inn dårlige, kjedelige og tullete pratescener. I de andre Indy-filmene engasjerer historiene, her er det fare for å duppe av.
For det tredje: Det er nesten tretti år siden den første filmen kom ut, og Indy selv er blitt eldre. Mye eldre. Men akkurat dette å eldes med verdighet, er jo ikke noe Hollywood håndterer spesielt godt. Et øyeblikk ser vi derfor en morsom, selvironisk, sliten, gammel Indiana Jones, som småjogger rundt med hengemage. Plutselig blir han så en spretten, veltrent tiger med sølvmanke. Oftest når han har ryggen til kamera, da.
Og sist, men slett ikke minst: Effektene er av forbausende varierende kvalitet. Superduoen Lucas og Spielberg er ikke akkurat kjent for å spare på det tekniske budsjettet. Så hvorfor ser da denne krystallhodeskallen ut som et leketøy i plastikk?
Det som først og fremst redder filmen fra kalkunstatusen, er Spielbergs evne til å ta de mest heseblesende, usannsynlige actionscener og gjøre dem elegante og nervepirrende – selv om du har sett det meste før.
Det finnes derfor et og annet å glede seg over, for de av oss som har ventet i tyve år, men ikke nok. Det må være lov å vente noe som er mer enn et bitte lite hakk bedre enn de kremdustete «National Treasure»-filmene. Nå får vi bare håpe at radarparet bak den uvørne arkeologen endelig lar ham hvile i fred.
LARS HOLGER URSIN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening i kommentarfeltet under!
