I hendene på to regissører har Varg Veum vært på stigende kurs gjennom tre filmer. Nå er turen kommet til Morten Tyldum, som leverer den hittil klart beste filmen.
«Falne engler» er en foruroligende historie. Mørk, evig aktuell og fylt av akkurat den farligheten som var fraværende i «Din til døden».
Tyldum tar fatt i stoffet med stor effektivitet, og drøyer ikke lenge før han presenterer det første drapet. Anita (Ragnhild Gudbrandsen) finner sin unge datter hengt, kledd i en hvit kjole.
Neste offer er Rebecca (Pia Tjelta), Veums gamle flamme, nå gift med en kompis han ikke har sett på lenge. Navnet er Jacob, gitarist og vokalist i bandet Camp, som etter flere år endelig opplever suksess.
Veum blir vitne til drapet på Rebecca mens han skygger henne på oppdrag fra Jacob. Han mistenker henne for utroskap. Og hun har nettopp hatt sex. Med Varg Veum.
Flere tilsvarende drap følger i rask rekkefølge, og et hevnmotiv trer frem. Forårsaket av hva?
Interessant nok bryter Veum med to av sine prinsipper: han tar en utroskapssak, og han svikter en venn. Han blir en mann med flakkende blikk og svin på skogen, og det tjener han på. Som figur får han en helt annen dybde.
«Din til døden» sluttet med en antydet tilnærming mellom Hamre og Veum. Nå er forholdet nærmest kollegialt. Borte er småhakkingen, her kommer Hamre med ispose til Vargs skrubbsår og tar ham med inn i etterforskningen. Dermed forsvinner dynamikken de to imellom. Den løftet og bar de foregående filmene, men «Falne engler» har dynamikk nok i seg selv. Spørsmålet er hvordan forholdet vil arte seg videre.
«Falne engler» har et underliggende feministisk perspektiv, men bokens budskap svekkes av den litterære Veums kvinnesyn. Det ligger rett nok i sjangeren - eller gjorde det - for filmskaperne har klokelig dempet machotendensene. «Falne engler» synliggjør det riktige i et slikt grep. Filmen er rett og slett bedre enn boken.
Tyldum våger å stå i og dvele ved sterke, smertefulle øyeblikk, der dramaets årsak og omfang får synke ned i tilskueren - uten at spenningen svekkes. Tvert imot gir det rytme til flere nervepirrende sekvenser, og fylde og troverdighet til de fortettede scenene som etter hvert skal utspille seg.
Også Tyldum spanderer et par Bergens-panoreringer, men han viser frem en mørkere by, filmet fra vinkler som får gatebilder og topografi til å virke nye og annerledes. Her dveles ikke ved fancy interiør og vakkert eller eksotisk eksteriør. Interiørbildene er tette, nesten grumsete, et studentkollektiv virker nærmest tåkelagt. Rebecca og Jacobs arkitekttegnede villa hviler lavt og underlig alene omgitt av en folketom vestlandsnatur. Det er i det hele tatt mye natur i filmen. Metaforene er åpenbare, og utnyttes særlig godt i sluttscenen i skogen, der store, majestetiske trær omkranser små mennesker i moralsk kamp på bakkenivå.
Thomas Moldestad leverte også manus til «Bitre blomster». Underlagsmaterialet er bedre denne gangen, og Moldestad har finslipt det. Et par replikkføringer lugger litt, men er for rusk å regne.
Det samme gjelder skuespillerprestasjonene. De er helstøpte hele veien, med en ekstra stjerne i boken til Ragnhild Gudbrandsen.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Diskutér her!
