Terror på direkten

Å hente den erfarne svenske regissøren Kjell Sundvall til å gjøre denne jobben var et smart trekk. Foruten en rekke «Beck»-episoder har han regissert spenningsfilmer som «Jegerne», «Den siste kontrakten» og «Trusselen».

Nå dreier han skruen rundt et par hakk til. «Ulvenatten» er blitt en spennende film, tett, effektiv, filmatisk fiffig og handlingsmessig uforutsigbar med sine mange vendinger. Det skyldes selvsagt godt håndverk fra Tom Egeland, som har skrevet manus basert på sin egen roman. Men Sundvall har åpenbart hatt det gøy med materialet han har fått til rådighet. Ikke minst utnytter han nyhetssendinger verden over til å skape gode sceneskifter som også gir informasjon. Han leker seg med teknologien i et moderne samfunn og i fjernsynsstudio, og skaper slående bilder, særlig i scenene mellom terroristen Aslan og politiforhandleren.

Filmen er av typen der minst mulig av handlingen må røpes på forhånd, ikke minst av hensyn til de der ute som ikke har lest boken. Men såpass kan sies: Det tar ikke mange minuttene før det smeller. Programleder Kristin Bye har så vidt satt i gang debatten om situasjonen i Tsjetsjenia da det viser seg at de tsjetsjenske debattdeltakerne er tungt bevæpnede terrorister anført av Aslan. Alle tilstedeværende i studio tas som gisler - utenriksministeren inkludert.

Dramaet går direkte på luften verden over. I kulissene lurer den tsjetsjenske geriljalederen «Ulven». Og hvem er egentlig han alliert med?

Filmen er på sitt aller beste og mest intense når gisseldramaet pågår på klaustrofobisk vis i fjernsynsstudio.

Litt mer tradisjonell katt-og-mus-lek blir det når skurker, gisler og politifolk flyttes utendørs. Men også her gjøres grep som skaper en særegen filmatisk vri.

Anneke Von der Lippe gjør en god jobb som Kristin Bye, vippende mellom skrekk og forsøk på å beherske situasjonen.

Dejan Cukic huskes fra en rekke danske filmer og fjernsynsserier, deriblant «Nikolaj og Julie». Hans Aslan er til å tro på, iskald, beregnende og farlig.

Et stort oppbud kjente norske skuespillere er med i større og mindre roller, og kommer stort sett mer enn hederlig fra det. Norsk films svake punkt, dialogene, skurrer bare noen få steder. Den kvinnelige politisjefen i statsministerens kriseteam høres ut som en maskin. Men de snakker kanskje sånn i de kretser? Uansett er det småplukk i en actionspekket underholdningsfilm fullt på høyde med strømmen av tilsvarende amerikanske spenningsfilmer. At den politisk er høyst aktuell, skader heller ikke.

_{BRITT SØRENSEN}

Er du enig med vår anmelder? Diskutér her: