Så sitter jeg der, i mørket, med samme type skrekkblandet fryd som de gangene fint innpakkede presanger skal åpnes med giveren til stede... Tenk om innholdet ikke faller i smak?
Klart forventningene foran en ny Coen- film fort blir på julekveldsnivå for oss som er frelste på denne filmdynamittduoen uansett. At «No Country for Old Men» rasket med seg fire oscarpriser, og at det hviskes om en produksjon på høyde med «Fargo», «Blood Simple» og «Barton Fink», er heller ikke egnet til å la forventningene falle til et mer behagelig nullpunkt.
Pulsen merkes.
Søren, hvis dette går galt...
Og det gjør det. Lenge...
Filmen som er basert på bestselgeren av Cormac McCarthy foregår på 1980- tallet på grensen mellom Texas og Mexico. Her snubler cowboyen Llewelyn Moss (Josh Brolin) - mannen med sveiserutdannelse og en så langt plettfri vandel - «in the middle of nowhere» over en lastebil omgitt av døde menn, et lass med heroion, og to millioner dollar i kontanter.
En av filmens åpenbare råd er: Skulle du noensinne snuble over to millioner dollar som ikke er dine: Ikke stikk av med dem!
Men dette rådet ville ha prellet av på Moss. Han tar pengekofferten. Dermed er det duket for et rent helvete for cowboyen vår. For på jakt etter samme koffert er den sprøytegale, psykopatiske drapsmaskinen Anton Chigurh som Moss på et mye seinere tidspunkt i filmen tror heter Sugar. Noe særlig søtt er det ikke over Chigurh. Den spanske skuespilleren Javier Bardem, som fikk Oscar for denne birollen, har laget et supernifst, kynisk og rått portrett av den nådeløse kriminelle. En mann som følger sine egne syke regler, og som ikke stiller spørsmål verken før eller etter han ekspederer uskyldige mennesker ut av denne verden.
Lenge satt jeg der og kjente på skuffelsen over Coens nyeste. Greit nok: Elegant fotografert, god casting, spennende location. Men blir dette noe mer enn en spennende, vellaget krimhistorie?
Om det blir! Umerkelig setter Coen-guttene inn støtet: De sender av gårde sitt trumfkort: Tommy Lee Jones, som rett og slett er suveren i rollen som den aldrende Sheriff Bell. Både boken og filmen har sitt budskap. Budskapet bæres frem av Bell. Gradvis snur filmen seg fra å være en god thriller til å bli et suverent drama med en sviende samfunnskritikk. Kampen mellom det gode og det onde får en sørgelig lite optimistisk utgang i «No Country for Old Men».
«Når du ikke lenger hører noen si Sir eller Ma'am, er endetiden nær. Det hele begynner når man aksepterer dårlig oppførsel», sier sheriffen som en forklaring på at kriminaliteten er kommet ut av kontroll.
Det er bare å pakke opp denne filmgaven: Dette innholdet skuffer ikke.
ASTRID KOLBJØRNSEN
Er du enig med vår anmelder? Diskutér her:
