Det er bare å lukke øynene så passerer en hel gjeng med uspiselige, trumpete filmtenåringsjenter revy. Sånn er det bare, det er stort sett gutter som har fått utlevert de hvasseste replikkene og de kuleste rollene.
Men så kommer en snodig manusforfatter brasende med en gavepakke av et filmprosjekt og gir oss en ung heltinne av det mest morsomme, slagferdige og sjarmerende slaget som tenkes kan. Diablo Cody heter manusforfatteren. Hun kom fra Chicago til Minnesota for å gifte seg med sin Internett-kjæreste Jonny. Der livnærte hun seg som stripper. Det kan bli finurlige manus av slikt. Cody har vært i Lettermans skrivestall også.
Med «Juno» har hun skrevet seg til en posisjon hvor hun sannsynligvis kan velge fritt blant de mest attraktive jobber, men selv karakteriserer hun seg som en kvinne med null ambisjoner. Det kan kanskje gå en stund før hun setter seg til tastaturet igjen. I mellomtiden får vi bare nihygge oss med denne Juno, knakende godt spilt av stjernekometen Ellen Page. Kombinasjonen Cody/Page er uslåelig. Page dreper ikke en eneste av sine godbiter av noen replikker. De sitter perfekt alle sammen. Juno er supervittig og sylskarp, spilt til prisnivå av Page. Filmens handling er i utgangspunktet langt fra lystelig. Juno MacGuff er bare seksten da hun tester positivt på en graviditetstest, og dermed er vi i gang ¿
Barnefaren er den nerdete, hardt trenende Bleeker (Michael Cara). Bleeker blir stående tafatt på sidelinjen mens hans gravide kjæreste ordner opp. Hun får etter hvert varm og nydelig støtte av sin far (J.K. Simmons) og stemor (Allison Janney) da hun bestemmer seg for å føde barnet. Janney og Simmons leverer for øvrig i likhet med mange andre i «Juno» svært gode biroller. Juno begynner jakten på de perfekte adoptivforeldre til sitt ufødte barn. Hun finner dem i en annonse, de velstående Mark and Venessa har tilsynelatende alt, unntatt et barn.
De tre lærer hverandre godt å kjenne gjennom Junos svangerskap. Løsningen på Junos dilemma er ikke akkurat tradisjonelt, men den er helt junosk, for å si det slik. «Juno» følges av gitarspill og visesang, et soundtrack som i likhet med filmen har tatt helt av i popularitet i hjemlandet.
Ikke til å undres over det heller.
ASTRID KOLBJØRNSEN
Er du enig med vår anmelder? Diskutér saken her:
