Temmelig langt fra en kvikk lønsj

DET SKAL HUN HA, Eva Sørhaug, det er ikke akkurat en svett hvitostbrødskive hun byr på når hun inviterer oss til lønsj. Tvert imot. Dette er et filmmåltid med så mange, og til dels svært tunge retter, at det rett og slett krever lang tid å fordøye.

Jeg sitter der og ønsker at hun hadde gitt meg menyen (les manus), sånn at jeg i forkant kunne ha vært mer forberedt på hva jeg skulle serveres. Nå kommer desserten først i form av en prolog hvor mulighetene til å løse en relativt komplisert filmgåte ligger.

I EN SCENE SOM bringer tankene til Tom Wolfes «Forfegelighetens fyrverkeri» kastes vi rett inn i et personlig drama som krever hurtige, og riktige, verdivalg og hvor de involverte vil komme til et fatalt vendepunkt i livene sine. En vellykket forretningsmann er, i åpenbart beruset tilstand, ute på kjøretur med elskerinnen sin. Han kjører på en mann som blir liggende livløs i gaten. Han viser hvem han egentlig er ved å presse sin elskerinne til å skulle påta seg sjåføransvaret. De har begge valg der og da. Hva velger de?

Fra desserten hopper vi til forretten hvor Eva Sørhaug sjarmende, håndverksstøtt, feminint og inndelt i tydelige kapitler presenterer oss for de menneskene vi skal bli kjent med. Ved hjelp av en gjennomarbeidet scenografi blir karakterene rekordraskt etablert. Her er den innesperrede rundt 30 år gamle Leni med en kontrollerende far, full av sykdomsangst. Leni virker forbausende lite kuet i sitt fangenskap.

SÅ ER DET CHRISTER, en søt, skrullete homse uten grep på livet og pengene. Og så er det Heidi da. Den unge kvinnen, som har gått inn i den nye overklassehusmorrollen i en tilsynelatende idyll sammen med sin meglermann som kan se vellykket ut, og deres vesle Johannes. Rundt disse mennesker er det drøssevis av bipersoner.

Det er klart for hovedretten. Begivenhetene kan komme.

Og om de gjør!

Det dynges på med garnityr, hvilerettene glimrer med sitt fravær, for her er det bare å følge med i svingene når dramaet beveger seg i utkanten av en ramsvart komedie.

Bak Sørhaugs regi skimtes Per Schreiners manus. Hans samarbeide med Jens Lien i «Den brysomme mannen» kom bedre i mål, for manusforfatterens sprelske verden kler bedre et eget visuelt filmunivers enn et realistisk nabolag på Oslo vest. Når det i «Lønsj» hauges på med filmreferanser og både Short Cuts naturkatastrofer og blodtørste «The Birds»-måker fyker forbi, blir ikke resultatet lekent, men noe anstrengt. Når den utmerkede skuespilleren med de slette norskkunnskapene, Nicholas Hope, dukker opp, og vi nærmest får beskjed om å svitsje over til å tenke på den gang da han var innesperret av et mormonster i den rågode, australske «Bad boy Bubby» da blir det overdose filmskoleflinkt.

EVA SØRHAUG HAR stablet på beina et imponerende stjernelag i «Lønsj». Aksel Hennie sa, klokt nok, nei til å regissere Varg Veum-film for å spille Christer. Hans vesle kasteluggenbakoverbevegelse, er helt nydelig. Hans Christer er på plass.

Det er Ane Dahl Torps Leni også. Hun er blitt en fascinerende mix av skjør og sterk. Pia Tjelta er Pia Tjelta. Kyrre Sydness som spiller frogenerhusmorens ektemann fra helvete er, som vanlig, hakket for stivnet til å fungere godt på lerretet. Nå skal de sies at hans usympatiske Odd godt kan være stiv, både i språk og skikkelse, så i «Lønsj» slipper han rimelig greit fra det. Anneke von der Lippe og Bjørn Floberg er profesjonelt tilsted med portretter av et ektepar som heller ikke lever et lystig liv, for å si det forsiktig. Birgitte V. Svendsens drikkfeldige Heidi er sårt og avslørende spilt.

MYE TYDER PÅ at Eva Sørhaug har heldig hånd med sin personinstruksjon. Hennes «Lønsj» er en spennende, men ufullendt, debut hvor det kan se ut som om manuspotensial ikke er blitt fullt ut ivaretatt.

Etter «Lønsj» er fortært sitter jeg der og kjenner på trangen til kaffe avec i form av et postludium hvor meningen med det hele skulle ha dukket opp på rulleteksten. Men den slags avec'er hører ikke til i et filmmåltid.

_{ASTRID KOLBJØRNSEN}

Hva mener du om « Lønsj» ? Del dine tanker her!