Kan en god gjerning i dag rette opp for fortidens ugjerninger? Spørsmålet er «Drageløperen» start- og sluttpunkt, og løper som et underliggende tema gjennom hele filmen.
Afghanistan gjennom tre dramatiske og omskiftelige tiår danner bakgrunnen for Khaled Hosseinis bestselgerroman, som filmen bygger på. Sentrert på det personlige plan i skildringen av rikmannsgutten Amir og tjenersønnen Hassan. Guttene er bestevenner, men der Amir er tilbakeholden, forsiktig og konsentrert om fortellingene han skriver, er Hassan utadvendt, tøff og den som tar støyten når guttene mobbes. Det ender i en voldtekt, med Amir som skjult og umælende vitne. Skam og skyldfølelse ødelegger vennskapet, noe som igjen får fatale konsekvenser.
Sovjets invasjon fører Amir og faren Baba på flukt til USA. Fratatt rikdommen jobber Baba på en bensinstasjon og har større håp for sønnen enn det forfatterskapet Amir drømmer om.
Så, etter mange år kommer telefonen der Amir stilles overfor et valg som gjør det mulig å bøte på barndommens feilgrep.
Filmens første del foregår i Kabul på 70-tallet, og viser en monden, livlig og vakker by med et yrende folkeliv, turisme og mangfold. Kontrasten til dagens situasjon er hjerteskjærende og brutal. Slik også Amirs møte med Taliban er det når han vender tilbake i 2000.
Det er også disse sekvensene som har størst filmatisk kraft. Skildringen av barndommens Kabul er ladet med skjønnhet og smerte, glede og svik. Et bilde forlater ikke netthinnen: Amir som leser for analfabeten Hassan, sittende ved granatepletreet på den ellers ødslige, steingrå kirkegården. Nydelig.
Forsters fortellerstil er konvensjonell, og filmen tipper godt over i det sentimentale. Det veies til en viss grad opp av vakre bilder, problemstillingene den reiser og ikke minst: skuespillerprestasjonene til Zekeria Ebrahimi og Ahmad Khan Mahmidzada. De spiller Amir og Hassan som barn, og særlig sistnevnte har et ansikt og utviser en skuespillerkunst som gjør inntrykk og står i kontrast til den ganske stive Khalid Abdalla som Amir i voksen alder.
Sammen med to andre ungdommer måtte Ebrahimi og Mahmidzada forlate Afghanistan før filmen hadde verdenspremiere. Produsentene fryktet at voldtektsscenen skulle føre til sanksjoner fra Taliban. Guttene ble fløyet til De forente arabiske emirater, og kanskje er de der fremdeles. Voldtektsscenen er også grunnen til at filmen er forbudt i Afghanistan. Også det setter filmen, og kunstens ytringsfrihet, i perspektiv.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Diskutér saken her:
