Ok, la oss ta dette med Bergen først, så er det unnagjort. I tilfelle noen ikke har fått det med seg: Bryggen er en av flere vestlandske locations filmet fra alle bauger og kanter for å danne et virtuelt bakteppe i filmen, i dette tilfellet den norske byen «Trollefjord».
Og for å si det sånn: du skal være lommekjent for å gjenkjenne landskap og fasader. I et par korte sekvenser ser du en virtuelt ombygd Bryggerekke og Ulriken minus mast og med et par ekstra fjelltopper i nabolaget. Ut over det har dataanimatørene gjort et så stort etterarbeid at de som hadde håpet på litt bergensreklame bare kan glemme det.
Filmatiseringen av Philip Pullmans fantasytrilogi er New Line Cinemas forsøk på å skape et nytt «Ringenes Herre ». Et dristig forsøk som dessverre mislykkes.
Pullmans historie er spennende og god, ikke bare på grunn av sitt oppkomme av magiske ideer. Den er en utviklingshistorie om en pikes vei bort fra barndom og uskyld, og i beskrivelsen av Magisteriumets forsøk på å drive tankekontroll kan man lese en sterk kritikk av religiøs og politisk autoritetsutøvelse.
Problemet er at filmen amputerer Lyras utviklingshistorie, mens menneskene så vel som de humanistiske aspektene drukner i visuelle effekter – og heller ikke de når «Ringenes Herre» til knærne. Med tanke på hva man fikk til med en skikkelse som Gollum, er det for eksempel ufattelig at panserbjørnene ikke er tilført mer livaktighet, men tidvis fremstår som klumsete, sjelløse trekkoppdyr.
Gjennomgående gråtonet, filmet også på Svalbard og med luftskipsvev over Veafjorden kranset av delvis snødekte fjell, hviler det en kulde over store deler av filmen, og det er som om den har sneket seg inn i hele stemningen. Tidvis fungerer det godt, som i det iskaldt hvite laboratoriet de forsvunne barna oppbevares i, eller når kompasset åpnes og strør et kontrasterende gyllent støv over lerretet. Men uten varme og sjarm som motstykke til den benhvite ondskapen, mister filmen sin brodd og sitt budskap – og sin magi.
Nykommeren Dakota Blue Richards gjør en hederlig innsats som Lyra, 12-åringen som får det gylne kompasset og tar på seg oppgaven med å finne barna som forsvinner på så mystisk vis. Lyra er også en flott, fryktløs og smart heltinne å se opp til.
Som Lyras onkel, Lord Asriel, får Daniel Craig for lite å spille på i denne omgang, mens Nicole Kidman gestalter en kjølig elegant fru Coulter, uten at man mister nattesøvnen av sluheten som lurer i hennes isblå blikk. Hun forblir like blek som gevantene hun ikler seg.
En viss spenning og gode scener skal ikke unnslås, og som voksen kan man la seg fascinere av metaforer og referanser til kjente eventyr og fantasy.
Men i det store og hele får jeg følelsen av at filmskaperne, tross alle ressursene som er brukt, ikke helt har gått helhjertet inn i prosjektet. Sluttscenen legger an til en oppfølger, men den kommer trolig ikke dersom filmen ikke blir en kommersiell suksess. Kanskje er det denne mangelen på hengivenhet som har tappet filmen for sjel?
-
Enig med vår anmelder? Diskuter her!
BRITT SØRENSEN
