Pål Winsents har valgt seg den vesle, særegne filmfestivalen på Os til i dag å ha premiere på sin nye dokumentarfilm «Problembarna».
«...det er kaldt ute, og en veldig god stemning inne på Fjellheim», har regissøren sagt. Han var der med «Jenta fra Oz» i 2005, og denne gangen bekrefter han det den første filmen viste: Winsents vil gi svake grupper en stemme med filmene sine.
Nå kan dette med «svak gruppe» diskuteres.
De flotte og åpne ungdommene som forteller sin historie som tidligere barnevernsbarn, er langt fra svake. De fremstår sterke og flotte.
Linn Heidis sterke motiv for åpenheten er å formidle et viktig budskap: Det å bli ivaretatt av barnevernet og plassert i et ungdomshjem som hun ble det, er langt fra noen katastrofe. Tvert imot. Det var selve redningen for henne.
Uten de vel tre årene hun bodde på ungdomshjemmet ville hun ikke vært i live i dag, sier hun i filmen. Det er råsterke ord.
«Barnevernsbarna» må sånn sett virke som rene vitaminpillen for alle som jobber i barnevernet. De opplever ofte nok å bli både misforstått og utskjelt.
Den halvt finske Erkki er en av de andre sympatiske ungdommene som vi følger i filmen. Hans nøkterne beskrivelse av det helvete av en barndom han åpenbart har hatt, og den lykken han opplevde da barnevernet fant et godt hjem for ham, er både opprivende og rørende.
Det er en svært tradisjonell film Pål Winsents har laget, men den står støtt på grunn av de entusiastiske ungdommene. Alle som ser «Barnevernsbarna» vil av hjerte ønske dem alt godt i årene fremover. De er allerede på god vei.
ASTRID KOLBJØRNSEN
