Marjane Satrapis tegneserieroman var vakker, morsom og annerledes - og den har tålt overgangen til lerretet usedvanlig godt. Satrapis strek er enkel og uttrykksfull, poetisk og livlig, med slående kontraster mellom den lille pikens livlighet, de voksnes alvor og virkelighetens dystre gru - først i form av en revolusjon som ikke bringer den ønskede friheten, deretter i form av en meningsløs krig mellom Iran og Irak.
«Persepolis» forteller Satrapis egen historie, om oppvekst i en radikal, intellektuell familie på 70-tallet, under sjahen og etter at de islamske fundamentalistene overtok makten og tvang kvinnene inn i skautet og den side kåpen.
Som tenåring sendes hun til Wien i håp om en bedre tilværelse. Men heller ikke her er tilværelsen enkel. Syk og nedbrutt vender hun tilbake til Teheran, der regimets strenge kontroll både provoserer og setter folk i fare.
Selv om Satrapi forteller en dypt personlig historie, er den på mange vis universell. Barnets uskyldige autoritetstro, vilterheten, tenårenes opprørstrang, søken etter identitet og tidsepokens popkulturelle fenomener - her i form av Abba og Bee Gees versus heavy metal - skildres slik at mange vil kjenne seg igjen, enten de er vokst opp i Bergen, Reykjavik, New York eller Nairobi. Samtidig er dette en spesifikk fortelling om undertrykking, frihetslengsel og emigrasjonens konsekvenser. Rørende skildret, og med befriende humor, dypt alvor og masse varme.
Særlig varmt er portrettet Satrapi tegner av bestemoren, et skikkelig grepa kvinnfolk - replikksterk, klok og med all den verdigheten hun verbalt formaner barnebarnet å møte verden, også dens idioter, med.
Filmen hadde premiere i Cannes, der den ble nominert til Gullpalmen og vant Juryprisen.
