Ekte filmhelter dubbes på dialekt

Vi har sett tendensen over tid: Ikledd Dagfinn Lyngbøs stemme fikk «Istid»-dovendyret Sid en helt særegen personlighet. Davy Watne la alen til transvestitten Doris i «Shrek». I «Flukten fra Hønsegården» var det Mia Gundersens enfoldige Babs som ble fremhevet blant kritikerne. Og i «Sannheten om Rødhette» kunne publikum nyte en arendalsk ulv og en hysterisk geit fra Trøndelag.

Ville bort fra Disney-preget
Med «Lotte fra Oppfinnerland» er skingrende østlandsk totalt feid av banen til fordel vestlandske varianter, fra sobert så vel som skingrende bergensk til en stavangersk så fornem at den som sosiolekt er nesten utdødd.

Et helt bevisst valg fra karmøyværingen Eli Stangeland i bergensbaserte Corianderfilm, som distribuerer den estiske filmen i Norge.

- Jeg ønsket en annerledes dubbing. Noe som ikke var en tilnærmet Disney-dubbing.

Satset på lokale krefter
Stangeland ville gi oppdraget til lokale skuespillere. Hun startet jakten på et lokalt basert dubbefirma, og oppdaget at det ikke akkurat vrimlet av dem på Vestlandet.

- Jeg fikk kontakt med Jørn Lavoll og Vegard Schow i Make Music, og de gjorde så godt inntrykk at jeg valgte å ta sjansen på å bruke dem. Vi satte oss ned og diskuterte de ulike stemmene og skuespillere vi hadde lyst til å ha med. Jeg innrømmer at jeg hadde hjertet i halsen. Men så gikk det altså veldig bra, sier Stangeland.

For øvrig gjorde Pia Tjelta sin aller første dubbejobb for Corianderfilm - men den gang i et studio i Oslo.

I Lotte-filmen er alt arbeidet gjort i Bergen og på Bibelskolen på Bildøy.

Viktig for selvfølelsen
- Ligger det også en form for språkpolitikk bak valget?

- Jeg er ikke noen nynorsking akkurat, men jeg syns det er godt å høre forskjellige stemmer og liker at skuespillerne bruker sin egen dialekt.

- Hva er konsekvensen for ungene som ser filmen?

- Så fremt vi lykkes og får en dubbing av høy kvalitet, er konsekvensen at de får en film der det snakkes tydelig og variert. Da tror jeg ungene syns dialektbruken er gøy, sier Eli Stangeland.

Det tror også Hege Myklebust i Noregs mållag.

- Jeg tror det er sunt for ungene på Østlandet å høre det dialektmangfoldet vi har her i landet. Og for unger andre steder er det viktig å oppleve at dialekten de snakker er god nok til å bli brukt på film. Det har jo lenge vært slik at unger gjerne slår over på østlandsk når de leker. Mye av grunnen er at det stort sett bare snakkes et slags standard østnorsk på tv og film. I Mållaget har vi jobbet lenge for at NRK og barnefjernsyn skal bruke mer nynorsk og dialekt. Hvis det nå skjer noe på kinofronten er det bare å si tusen takk og kjempebra! Selv om det skal en del til for å veie opp for den massive mengden standard østnorsk som serveres på film og tv, sier Myklebust.

Lunkne distributører
Hans Hopen i det oslobaserte Sun Studio tror stadig flere filmer vil bli dubbet til et variert norsk.

- Det gir mer å spille på, og gir andre referanser for et norsk publikum. Forutsetningen er at det passer til karakteren, sier Hope.

Sun Studio står bak dubbingen av blant annet «Istid», «Flukten fra Hønsegården» og «Stuart Little».

- Vi vil gjerne bruke dialekter enda mer, men er avhengig av at distibutøren er enig. Når distributøren er lunken og vil at vi skal holde oss til østnorsk, må vi bare tenke «skitt au» og gjøre som de vil, sier Hopen.

Også Morten Karlstad i Nordubb Studio AS opplever at kunder setter foten ned for dialektbruk.

- Begrunnelsen er gjerne at de ikke vil at det skal hefte klisjeer og negative inntrykk til de ulike dialektene. For eksempel at trøndere blir sett på som banditter.

Ifølge Karlstad har dialektbruken også en praktisk og økonomisk side.

- Vi holder til i Oslo og bruker skuespillere bosatt her. De snakker ofte østlandsk. Dialekt betyr enda mer oversettelse. Noen skuespillere tar overgangen til dialekt på sparket i studio, men noen må sitte og skrive om replikk for replikk. Det koster både tid og penger, sier Karlstad.