Sterk beretning om konsekvensene av USAs anti-terror-lovgivning
Publisert: Oppdatert:
123456
«USA mot Al-Arian»
I februar 2003 kom svartkledde politifolk og FBI-menn stormende inn i familien Al-Arians leilighet. Sami Al-Arian ble arrestert, anklaget for å ha bidratt til terrorvirksomhet.
Universitetsprofessoren hadde aldri lagt skjul på sin virksomhet som palestinaaktivist. Som han selv sier det: han hadde ført sin kamp ute i åpent lende. Han hadde benyttet seg av det han trodde var nedfelt i den amerikanske grunnloven: ytringsfrihet og organisasjonsfrihet.
Filmen viser til fulle at disse honnørordene ikke nødvendigvis gjelder dersom du er muslim eller har bakgrunn fra Midtøsten - særlig ikke etter 11. september.
Line Halvorsen har kommet tett på saken og menneskene bak den. Da hun gikk i gang, var Al-Arian «bare» arrestert, og hun ante ikke om han faktisk var skyldig i anklagene.
Underveis ble hun gitt mulighetene til å vise en nærmest parodisk rettergang der israelske ofre for palestinske selvmordsbombere hentes inn som «vitner», uten at palestinerne og deres sak får nevnes med et ord, og der juryens dom ikke får de forventede konsekvenser for Al-Arian. Det gir filmen en uforutsigbar dramaturgisk vri som også gjør den spennende og medrivende, og til fulle forsvarer dens egnethet som helaftens kinofilm. Halvorsen fikk ikke tilgang til rettssaken, men har likevel funnet et finurlig og velfungerende grep for å vise hva som skjedde.
Sterkt og uhyggelig er det også å bivåne aktoratets «Erasmus Montanus»-argumentasjon i saken, underveis og etterpå.
Som politisk dokumentar er filmen sober, lavmælt og balansert. Den tar stilling, men i en neddempet form, uten at den blir mindre opprørende av den grunn. Tvert imot: Ved å unngå Michael Moores mer markskrikerske metoder, får filmen både større troverdighet og slagkraft.
Ved å følge Sami Al-Arians familie, konen Nahla og deres fem barn, og vise hvilke konsekvenser saken får for dem, blir den også et sterkt menneskelig portrett av en ressursrik, utsatt og kjempende familie.
En nødvendig og viktig film. Så fikk den da også publikumsprisen under vinterens filmfestival i Tromsø.
