Heldiggrisen Wilbur

Wilbur fødes som den minste, og ellevte grisungen. Og når moren bare har ti patter, er grisungen skjebne beseglet. Men jentungen Fern redder ham, oppfostrer ham og bidrar til at han utvikler seg til en aldeles enestående gris. Spørsmålet er bare: vil han overleve julen?

Oppgaven med å redde Wilbur fra slakteriet er det vevkjerringa Charlotte som tar på seg, en vakker, vennlig og effektiv liten skapning med, skal det vise seg, ganske magiske evner.

«Charlottes tryllevev» føyer seg inn i rekken av filmer der dyr snakker uanstrengt sammen og tillegges menneskelige egenskaper. Greit nok, selv om det muligens ikke gjør det lettere for foreldre å få ungene til å svelge kjøttmiddagen.

Historien om Wilbur og vennskapet med Charlotte og de andre dyrene fungerer best når den fortelles fra fjøset. Dialogene dyrene imellom er tidvis ganske vittige, og Charlotte er en skapning godt egnet til å få selv den mest innbitte arachnofobikere til å se på edderkopper og vevkjerringer med et langt mer sympatisk blikk. Dessuten er Wilbur en bedårende liten gris.

Dessverre skjemmes filmen av enerverende pompøs musikk og en sentimental søtladenhet som legger et klissent lag over det ellers så gode budskapet om vennskap og samhold.

BRITT SØRENSEN