For første gang ble Tromsø Internasjonale Filmfestival åpnet med en «halvlang» novellefilm. Valget kunne knapt vært bedre. Ikke primært fordi handlingen er lagt til Nord-Troms, men fordi Hisham Zaman, mannen bak den sterkt prisbelønte kortfilmen «Bawke», skaper film ut fra en humanistisk grunnholdning som det også er lett å assosiere med TIFF.
Dessuten lager han kvalitetsfilm. I «Bawke» skildret den begavede 31-årige kurderen med stor følsomhet en grenseløs farskjærlighet, rammet inn av en historie om kurdere på flukt fra utrygghet til et mulig paradis i Norge.
Selv om «Vinterland» er en litt spesiell kjærlighetshistorie om en kurdisk hentebrud, bæres den oppe av den samme varmen og menneskelige forståelsen som «Bawke». Et sted i vinterlige Troms lever kurdiske Renas (Raouf Saraj) et nokså veltilpasset liv som flyktning med jobb og eget hus.
Utenfor huset står en rød, urnorsk telefonkiosk. Fra den holder han kontakten med – og så å si styres av – familien i hjemlandet.
Renas trenger en kvinne i livet sitt, noe foreldrene i Kurdistan besørger. Da godt lubne Fermesk (Shler Rahnoma) dukker opp på flyplassen, samsvarer hun dårlig med fotoene brudgommen tidligere har mottatt av den unge skjønnheten.
Det skal vise seg at det også hefter andre «mangler» ved bruden. Men brudgommens rikdom svarer heller ikke til den historien foreldrene hans har fortalt. Og at han skulle være i stand til, enn si ville, forsørge svigerfamilien i Kurdistan, har like lite med virkeligheten å gjøre. Derfor får ekteskapet en svært dårlig start, og det blir vinterlig både inne og ute. En stund har filmen karakter av møte mellom kalde mennesker i et kaldt landskap, men ting skjer på forunderlig vis.
Filmskaperen forteller med både varme, ærlighet og et humoristisk skråblikk, dertil har han genuin respekt for og tro på den menneskelige verdighet. Med det som grunnlag behandler han både kjærlighetens uransakelige veier og kollisjonen mellom to kulturer («avslag» er det første norske ordet Fermesk lærer) og innenfor en og samme (kurdiske) kultur. Filmen har en litt sår tone som imidlertid balanseres av mye humor. Det er noe hverdagslig gjenkjennelig og rotekte over fortellingen. Historien er enkelt, men svært «effektivt» fortalt, og amatørene i de bærende rollene gjør en flott innsats. Særlig imponerer Raouf Saraj, som med stor trygghet gestalter mannen som helst ville hatt returrett på sin hentebrud.
Og som et symbol på avstand og mulig nærhet, løgn og drøm står telefonboksen og lyser rødt i vinterlandskapet.
JAN H. LANDRO
