Dette er blitt en film til ettertanke.
Men det er også en film som får smilet, og av og til gapskratten, frem.
Det er blitt en god film - og det er mange grunner til det: For det første har regissør Hans Petter Moland og manusforfatter Hans Petter Blad vært trofaste mot Dag Solstads roman. For det andre har regissøren valgt å fortelle historien, uten noen form for verken glorifisering eller fordømmelse. Og for det tredje er det et lag med særdeles dyktige skuespillere i denne filmen.
Vi er i tilbake i 70-årene. Det vil si - det er vi ikke helt til å begynne med. Da er vi i et klasserom i dagens Norge, der en lett grånende gymnaslærer Knut Pedersen (Kristoffer Joner) starter fortellingen om ti år av sitt liv til elevene sine: Ti år med AKP (m-l).
Så er vi på et tog på Vestfoldbanen i 1968. Unge Knut Pedersen er på vei til Larvik der han skal begynne som lektor ved Larvik gymnas. Allerede i disse første scenene av filmen viser regissør Moland hvordan han vil blande drøm og virkelighet ved å la det røde miniskjørtet til en ung, vakker kvinne transformeres til en blodrød fane som vikler seg ut i Vestfold-vinden.
Senere i filmen bruker han også disse «drømme»-virkemidlene, og på den måten understreker han også hvordan de unge AKP'erne hele tiden beveget seg mellom drøm og virkelighet.
Moland bruker dessuten autentiske filmer fra Kina og Vietnam som virkemidler, og det fungerer svært bra for å sette tiden og tidsånden.
Knut Pedersen er ivrig etter å bli etablert. Han gifter seg, og får seg blokkleilighet og barn.
På skolen går dagene som de alltid har gjort, inntil en gruppe elever med den revolusjonære Werner Ludal (Jan Gunnar Røise) i spissen gir beskjed om at det kanskje er en litt gammeldags undervisning han holder på med...
Werner og hans lærer utvikler etter hvert et vennskap, et vennskap som sakte drar gymnaslærer Knut Pedersen inn i den revolusjonære bevegelsen.
Så en dag (i boken er årstallet 1974) kommer Nina Skåtøy (Ane Dahl Torp) til byen. Hun er utdannet lege, kommer fra en borgerlig miljø i Oslo, men har brutt med sin familie fordi hun vil vie sitt liv til arbeiderklassen.
Ninas inntreden på arenaen får dramatiske konsekvenser for Knut Pedersen og hans liv. All tvil med hensyn til berettigelsen av et parti med væpna revolusjon som mål, feies til side, og han innleder også et forhold til den flotte, revolusjonære kvinnen. Heretter er det bare to ting som virkelig betyr noe for Knut Pedersen: Nina Skåtøy og partiet.
Gjennom fortellingen om Knut og Nina får vi også historien om AKP (m-l) s vekst og fall. Den handler om folk som forlot sine akademiske yrker for å proletarisere seg, om streiker og demonstrasjoner, og om en ganske så liten, fundamentalistisk politisk sekt som så gjerne ville solidarisere seg med arbeiderklassen, men som aldri klarte å få arbeiderne på sin side.
Historien om Knut Pedersen og Nina Skåtøy er vidunderlig flott tatt vare på av Hans Petter Moland, og - ikke minst - av Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp.
Ane Dahl Torp har annektert (m-l)-sosiolekten fra den gang, hun har oppsynet og måten å være på - det er nesten skremmende å høre og se. Og hun spiller på et kjemperegister i sin fremstilling av den ganske så komplekse Nina Skåtøy.
Kristoffer Joner klarer å formidle det litt underfundige humoristiske ved Knut Pedersen, men også hans dype fortvilelse i forbindelse med forholdet til Nina.
Dessuten gjør Jan Gunnar Røise en solid jobb i sin fremstilling av den unge, revolusjonære Werner Ludal.
Akkurat Werner er for øvrig den personen vi mister litt taket på i filmatiseringen. I Dag Solstads bok får vi fortalt om livet som førte ham inn i (m-l)-bevegelsen, og også hva som fikk ham ut av den. Dette blir bare overflatisk berørt i filmen, og det er synd.
Eksteriørscenene i filmen er i stor grad lagt til Larvik. Det kan ikke ha vært en enkel jobb, for Larvik har gjennomgått store forandringer i løpet av de siste 35 årene. Imidlertid går siloene på Torstrand igjen, som et symbol på det industrialiserte Norge.
Historien om gymnaslærer Pedersen har tålt overføringen fra bok til film. Det er faktisk blitt en veldig bra film av det.
ANMELDT AV ARILD BERG KARLSEN
