Vond og vanskelig

MARGRETH OLIN er et brennende engasjert menneske og en filmskaper med et budskap. Det gjør «Engelen» til en viktig film både å se og lytte til. Som debattinnlegg fungerer den. Som spillefilm bryter den nesten sammen under vekten av sin insisterende velmenthet.

«SHOW, DON'T TELL» er et av filmkunstens viktigste bud. Skal det brytes, må det gjøres med eleganse og originalitet. Olin gjør ingen av delene.

Hun bruker sin egen stemme som voice over, forklarer og overforklarer, redegjør, oppsummerer og setter punktum, av og til med ord som kjennes noen nummer for store.

Årsaken kan være ønsket om å lage en dypt personlig film. Resultatet er at Olin kiler seg mellom meg og det jeg ser på lerretet. Hun kommer i veien for min innlevelse og mulighet for meddiktning og refleksjon. Det er som om dokumentarfilmskaperen ikke greier å slippe spillefilmskaperen riktig til. Og enda mer forstyrrende: som om hun verken stoler på publikums evne til å forstå og tolke det de ser, eller sin egen evne til å vise billedlig det hun har på hjertet.

Men den evnen har Olin. Selv om hun tidvis balanserer hårfint mot klisjeer og overtydelighet, greier hun på sitt beste å skape filmatisk finstemte, rørende og opprørende fortellinger og situasjoner. Ved hjelp av sterke farger og poetiske bilder formidler hun barndommens årvåkne intensitet og sterke sanseinntrykk. Med enkle sveip forteller hun effektivt om gode og vonde opplevelser, om kjærlighet og bånd mellom mor og datter, om den voksnes svik og barnets lengsel.

OLIN HAR OGSÅ SKAPT en god historie å få vondt av. Den handler om avhengighet på flere plan, om kjærlighetens konsekvenser, sosial arv og de tilværelsens tilfeldigheter som gjør at det går galt for noen. Her går det galt både for moren Madeleine (Gunilla Röör) og datteren Lea (Maria Bonnevie).

Olin vil vise oss rusmisbrukeren som menneske, og tegner et dypt solidarisk portrett av Lea. Det appellerer til gjenkjennelse og medfølelse, men svekker filmen som kunstnerisk verk. I beskrivelsen av Lea som «et menneske så vakkert at hun blir syk av det», vipper regissøren tett mot en nesten romantiserende sentimentalitet som sluker individets mothaker og nyanser. Her er ingen ting som provoserer eller utfordrer. Filmen maner til solidaritet og medfølelse på grunn av, ikke på tross av. Dermed mister den sin kontroversielle kraft.

FILMATISK er «Engelen» sterkest som oppveksthistorie. Margreth Olins datter Milla er nydelig som lekende, søkende, sørgende barn. Helene Michaelsen gir en finstilt, gripende tolkning av et barn revet i stykker mellom lojalitet til moren og sitt eget behov for omsorg og beskyttelse.

Maria Bonnevie står til troende som ruset, men hennes forpustete, lett åndfulle replikkføring blir forstyrrende teatral, og litt for mange scener fra Leas voksne liv tråkker i sporene fra «Hard asfalt».

Olins sluttbilde treffer direkte, bokstavelig talt. Ekstra synd derfor, at hun heller ikke der lar bildet tale for seg selv, men griper til store, forklarende ord der stillheten hadde hatt en langt sterkere virkning.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.