Mads Mikkelsen spiller en taus, enøyd kriger, One-Eye, siden talespråket ellers er engelsk. Han er først en slags gladiator i vikingtiden, i det som ser mistenkelig ut som lyngkledde skotske fjellsider, men klarer å stikke av. På veien tar han med seg en guttunge som fungerer som tolk. De to støter på en liten gruppe naive korsfarere, som vil ta dem med seg til Jerusalem. Logisk nok hiver de seg i en bitte liten båt, som driver gjennom tåken til... et annet sted. Og så går det i grunnen galt for dem. Er de i Vinland? Helheim? Eller Halhjem?
Historien, som blant annet Roy Jacobsen står bak, er interessant nok, men holder ikke til de 100 minuttene filmen varer. Det er imidlertid åpenbart at Nicolas Winding Refn aldri har ment å lage en handlingsmettet film. Han har helt klare kunstneriske ambisjoner. Det er imidlertid ofte en fin linje mellom vellykket kunstfilm og pretensiøst tullball. «Valhalla Rising» detter etter min mening ned på feil side, og det står ikke akkurat om millimeter.
For dette går stort sett ut på å tvære et tynt manus ut med lange, dvelende scener med store, tause menn som stirrer tomt ned i bakken. Eller mot horisonten, mens den ulende vinden river i tjafsete hår og skjegg. Akkompagnert av depressiv, monoton musikk. Og avbrutt av sporadiske voldsscener som er groteske nok til at de virker litt malplasserte, men ikke så groteske at de burde vekke voldsom oppsikt i 2010.
«Valhalla Rising» har absolutt estetiske kvaliteter. Bildene er elegant komponerte, filmingen er dramatisk og flott. Men selv det estetiske kommer litt til kort: Landskapet skal jo helst se fryktelig dramatisk og ugjestmildt ut, og mane frem stanken av svovel og smaken av blod. Og gjør det kanskje for publikum i flatere deler av verden. Men for oss på Vestlandet ligner det bare alminnelig utmark. Turterreng. Det maner frem lukten av bål og smaken av Kvikklunsj.
Og da blir resten gørrkjedelig, pretensiøst og stillestående i dobbelt forstand: Det skjer lite på lerretet, og filmspråket er ikke akkurat nyskapende. I «Valhalla Rising»-utgaven er det dessuten redusert til et hult skall, islengt ulne referanser til livet, døden og samfunnets forfall. Det går an å tolke noe substansielt inn i dette, men jeg mener det krever at du legger i overkant mye godvilje til. Og godvilje er for dyrebart til å kastes bort på slikt.
LARS HOLGER URSIN
Enig med vår anmelder? Si din mening.
