Verdt å vente på

VI SOM ELSKET TOY STORY- filmene for 10-15 år siden, har ventet på denne treeren med nesten skrekkblandet fryd. Ville den bli like bra? Eller skulle også den vise seg å være bare et forsøk på å tyne enda mer penger ut av et vellykket prosjekt?

I mellomtiden er vi dessuten blitt riktig bortskjemte på strålende gode animasjonsfilmer. Som «Nemo», «Wall-E» og «Up» - for å nevne de fremste.

SIDEN SIST ER ANDY blitt 18 år og pakker sammen gutterommet for å dra på universitetet. Forviklingene oppstår da Woody velges ut som følgessvenn, mens de andre havner i søppelposen med kurs for loftet. Ved en misforståelse ender de på fortauet, der bossbilen nærmer seg. Eventyret er i gang.

Å ha sett de to foregående, er ikke nødvendig for å ha stor glede av trilogiens siste. Via et metaperspektiv - en drøm og et videoopptak - tas vi inn i det som var Andys barndomsunivers, for å så å plasseres i nåtid. Det er elegant utført, men gjør også at filmen bruker litt tid på å komme ordentlig i gang

Men når den først sparker løs, er det med en så frydefull blanding av spenning, mørke undertoner og lys, lekende glede, at jeg krøller meg sammen i kinosetet av ren hengivenhet.

SPENNING VAR IKKE mangevare i de to foregående filmene. Men denne gangen går lekene inn i mye mørkere, skumlere, dypere univers. Svik og skuffelse ligger som klangbunn både for våre venner og i de sjelelig skakkjørte personasjene som dukker opp etter hvert. Her bør så lite som mulig røpes, men en av dem må nevnes: Babydukken. Spooky, spooky ...

Hun er for øvrig et fremragende eksempel på Pixar-folkenes evne til å skape liv, uttrykk og flere dimensjoner i karakterene sine.

Dessuten vrir og vrenger de fruktbart på kjente elementer fra drømmemareritt, grøssere og thriller. Dermed kan voksne glede seg over subtile referanser, mens de litt større barna får all den spenningen og utfordringen de ønsker og fortjener. Men obs: Det er såpass skummelt, tidvis truende, at foreldre til barn under syv år bør vurdere om ungen tåler det.

LIKE MYE GODT er det å hente på den absolutt lyse siden. Et høydepunkt er Buzz Lightyears overgang til ildfull spanjol etter at dinosauren har trykket litt for lenge på set-knappen. Trekkopp-apen med overvåkingsfunksjon er en annen. Og så har vi Kens moteoppvisning til diskomusikk etter at Barbie har inntatt drømmehuset hans.

Barbie får dessuten sin revansje. De andre lekene tenker jo sitt om den übersmekre damen med aerobicdrakt, leggvarmere og rosa stilettsko. En stund lever hun opp til forventningene. Men man skal som kjent ikke skue blondinen på hårene. Når det gjelder, tripper hun inn som vital i den avgjørende redningsaksjonen, og avleverer dessuten en - innenfor hennes univers - nesten revolusjonerende replikk.

Animasjonen er eksellent ned til minste detalj. 3D-formatet utnyttes til å skape billedmessig dybde. Filmen bør helst ses i original, men den dubbede versjonen er gjennomført med respekt og entusiasme. Som seg hør og bør.

For disse lekene er i sannhet laget av slitesterkt materiale. Til evigheten - og forbi!

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.