Vellykket lek med myter

Anslaget setter tonen, og lover godt: Kvalmefremkallende for de litt følsomme av oss, full av en lakonisk, lett makaber humor.

Stemningen er satt, og den er deilig - ikke minst fordi Nordaas ikke har noen hast. Rolig og neddempet, med enkle, effektive virkemidler bygger han opp spenning og mystikk. Han leker med sjangerkonvensjoner, lett ertende. Et lite bø! her, noe passe guffent der. Samtidig spiller han på helt andre elementer enn de vanlige, ofte billige triksene i skrekkhåndboken.

Minst mulig av handlingen bør røpes, men historiens utgangspunkt kan repeteres:

Vi møter Leo (Jon Sigve Skard), som er spesialist på rengjøring av åsted; være seg for forbrytelser eller sent oppdagede dødsfall. Kompisen Elvis (Erlend Nervold) er inne som pengelens vikar, men egner seg kanskje ikke helt for jobben.

Ute på oppdrag kommer de over en skjult kjeller. Den gjemmer flere hemmeligheter. Blant dem er huldra Thale.

Skuespillerne er få, men gode. Rogalendingen Skard står som en påle av traust tilbakeholdenhet, med en dialekt som er som skapt for de tørrvittige replikkene Nordaas smører så pent utover i filmen.

Fintfølelsen Nervold utstråler passer perfekt for det han skal møte i kjelleren. Silje Reinåmo (Thale) har den tøffeste jobben. Avkledd og uten replikker må hun spille på blikk og mimikk, og det gjør hun helt nydelig.

Like nydelig styrer Nordaas unna den utnyttingen av Reinåmos nakne kropp som forhåndshypen ga grunn til å frykte. Sammen skaper de en Thale i skjæringspunktet mellom angst og besluttsomhet, erotisk utstråling og mytisk kraft. Men like viktig: Mer enn å utlevere den erotiske kroppen, rammer de inn det smertelige i en sårbar – og såret – kropp.

Nordaas har et særdeles godt blikk for kontraster og paralleller. Fjellandskapets åpenhet versus det klaustrofobiske kjellerinteriøret. Skogens uoversiktlighet tilsvarende uoversikteligheten i møtet med det ukjente. Nakent, av og til poetisk kammerspill versus stilisert vold. Mørke og lys. Vekslinger i tempo og toneleie.

Kjente virkemidler, men Nordaas bruker dem med kreativ omhu og stilistisk sikkerhet. At han også er så velsignet tilbakeholden med effektene, gjør at de få han bruker slår desto hardere. Og når han først tar i, er det med imponerende selvbevisst eleganse. Som i filmens mest bloddryppende scene, der mytisk styrke, norsk folkemusikk, brutalitet og moderne teknologi går opp i en høyere enhet.

Filmens undertone handler om vår frykt i møtet med det ukjente. Fortellingen rommer et humanistisk og filosofisk element, knyttet til menneskelighet og identitet.

Samtidig rommer historien en enda større historie. Nordaas slipper ut biter av den gjennom fiffig bruk av opptak fra en 80-talls kassettspiller, men lar mange tråder være løse. Dermed blir mystikken hengende i luften på en måte som kler filmen særdeles godt – selv om den slutter litt brått.

Som "Trolljegeren"er "Thale" nok et bevis på hvor fruktbart det er å hente inspirasjon fra det særegne i vår egen kultur. Måten Aleksander Nordaas behandler stoffet på, viser originalitet og talent.

Jeg gleder meg allerede til hans neste film.

"Thale" avsluttet Bergen Filmfest i går og får ordinær kinopremiere 17. februar.

Enig med vår anmelder? Si din mening her!